Breaking News

Vest-Jotunheimen

Stetinden ved Leirvassbu (25.08.2019)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerStetinden (2020moh)25.08.2019 11:00
Søre Stetinden (1985moh)25.08.2019 11:00

RUSLETUR TIL STETINDEN

Etter en dag i tåke og bløt nysnø på tur til Vestre Skardstind, var det fint å rusle på tur til Stetinden i sol og varmt sommervær. Siden vi har vært på den andre Stetinden i NordNorge, var det viktig også å besøke denne flotte fjelltoppen med samme navn.

Per hadde reist hjem for å jobbe mandag, mens Odd og Knut hadde tatt fri både fredag og mandag denne siste helgen i august 2019.

Vi teltet 2 netter inntil elva Leira 1 km nedenfor Geitsetra, så vi kjørte opp til Leirvassbu ved å bane oss vei gjennom en kuflokk som fant det smartest å gå midt i veien.

Turen til Stetinden bør få mer oppmerksomhet. Det er en fin og variert tur som veldig mange kan gjennomføre. Her starter man på grusvei inn Gravdalen, fortsetter på sti oppover på mykt og godt underlag, følger så vardene opp i ura til to små fine vann (her må det være fint å bade en varm sommerdag) og videre opp til Søre Stetinden 1985 moh. Derfra en fin egg bortover og ned til laveste punkt mellom toppene. Her kom det et skikkelig vindkast, så vi måtte dukke ned mellom noen steiner.

Stetinden 2020 moh
Stetinden 2020 moh

Det siste stykket til toppen ser verre ut enn den er. Det er veldig lett å komme både opp og ned, mye lettere enn det siste partiet på vei til Kyrkja, som en del synes er litt guffent og utsatt.

Akkurat som i Øst-Jotunheimen, der ALLE går Besseggen, mens Knutshø er en vel så fin tur, ligger Stetinden og får nesten ikke besøk sammenliknet med Kyrkja.

Flott utsikt mot Smørstadbreen fra Stetinden
Flott utsikt mot Smørstadbreen fra Stetinden
Knut og Odd på Stetinden ved Leirvassbu. Bildet er tatt av en ung tysk alpeguide som var på toppen samtidig med oss 68-åringene
Knut og Odd på Stetinden ved Leirvassbu. Bildet er tatt av en ung tysk alpeguide som var på toppen samtidig med oss 68-åringene

Copyright: www.klatrenorge.no

———————————————————————-

Vestre Skardstind (24.08.2019)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerDumhøe (2181moh)24.08.2019
Dumhøe Nord (2014moh)24.08.2019
Dumhøe SV1 (2060moh)24.08.2019
Dumhøe SV2 (1945moh)24.08.2019
Vestre Skardstinden (2221moh)24.08.2019

VELLYKKET BOMTUR

Planen var å bestige Skardstind og Nåla med hjelp av Ingvild Øyjordet fra Fyrst & Fremst i Lom. Problemet var at det hadde snødd våt nysnø over 1900 meter dagen før.

Per Hunnes Hansen, Odd Petterson og Knut Skallerud stilte ved Geitsetra lørdag morgen etter å ha overnattet i telt 1 km lenger ned langs elva Leira.

Teltleir i Leirdalen
Teltleir i Leirdalen
Fint driv oppover bakkene!
Fint driv oppover bakkene!

Tåka kom og gikk på toppene rundt oss og det var yr i luften da vi startet på de lange bakkene opp til Dumhøplatået, vel vitende om at det ikke var sikkert vi ville nå toppen denne dagen.

Ingvild kunne veien så vi var raskt oppe på den store slake steinørkenen Dumhøe. Her oppe plukket vi de 2.000 meter «toppene» eller vardene som ligger utover platået.

Borte ved Vestre Skardstind lå det 10 cm bløt nysnø. Etter noen minutter blåste den tette tåka bort og Skardstind viste seg i all sin prakt foran oss. Rett frem hadde vi de 4 hamrene og lengst bort til høyre så vi Nåla, som stakk opp fra fjellet.

Dårlig sikt mot hamrene
Dårlig sikt mot hamrene

Ingvild hadde tidligere gått opp noen renner til høyre for hamrene og vi studerte disse nærmere på avstand.

Tåka kom og gikk. Ingvild peker på hvor hun har gått før.
Tåka kom og gikk. Ingvild peker på hvor hun har gått før.

Men Per, Odd og jeg synes det så altfor glatt ut der den våte snøen lå mellom og på steinene i ura på fjellet, så vi besluttet å snu på Vestre Skardstind.

Nedturen gikk greit og været lysnet, så vi fikk sett på utsikten til de omkringliggende toppene.

For 2 år siden lå vi i telt på Storjuvbreen på den andre siden av Skardstind på vår tur Piggen Rundt. Denne gang fikk vi se fjellet på nært hold fra vestsiden og ble enda mer betatt.

Selv om vi denne gang ikke nådde toppen av selve Skardstind, bare fortoppen Vestre Skardstind, lærte vi mye om fjellet og hvor man kan gå, så vi synes vi hadde hatt en fin og hyggelig tur.

Tid: 8,5 timer totalt.

Dumhøeplatået
Dumhøeplatået
Odd, Ingvild og Per ved Geitsetra etter turen.
Odd, Ingvild og Per ved Geitsetra etter turen.

Copyright: www.klatrenorge.no

——————————————————————

PIGGEN RUNDT (26.05.2017)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerPortpiggen (2261moh)26.05.2017
Storjuvtinden (2344moh)26.05.2017
Svellnosbreahesten (2181moh)27.05.2017
Store Tverråtinden (2309moh)27.05.2017
Vestre Tverråtinden (2288moh)27.05.2017

GALDHØPIGGEN RUNDT

Kristi Himmelfartshelgen har i mange år vært en yndet langhelg for toppturer på ski og turene har som regel avsluttet skisesongen. Mange ganger også har turene vært høydepunktet i skisesongen.

Odd Petterson, Per Hunnes Hansen og undertegnede var for noen få år siden en tur på Vesle Galdhøpiggen og så da ned på Porten, som ligger mellom Vesle og selve Galdhøpiggen. Siden den gang har vi lurt på hvor vanskelig det er å komme ned gjennom denne Porten til Storjuvbrean. Vi leste så på Juvasshyttas hjemmesider om en fellestur som går ned Porten og rundt Galdhøpiggen. Turen fristet, men vi ønsket å ligge i telt på breen og bruke to i stedet for en dag.

26.05.2017
Avgang fra Juvasshytta
Etter en god middag og en hyggelig overnatting på koselige Juvasshytta hos vertinne Anne Wangen, passerte vi alle de spreke unge alpinistene fra Italia, Sverige og Norge på sommerskisenteret og gikk på ski over Styggebrean til Porten. Kvelden før hadde vinden vært oppe i 15 – 16 sekundmeter fra vest, men denne fredagen hadde den løyet en god del, bortsett fra på utsatte steder og på topper vi skulle visitere i løpet av turen.

På Styggebrean mot Porten
På Styggebrean mot Porten

Porten er et kult sted!
Vi nærmet opp Porten på vei opp Styggebreen, tåka kom og gikk. Toppen av Galdhøpiggen dukket opp i tåka innimellom, men ikke lenge nok til å få tatt et bilde av den. Jo nærmere vi kom den trange trakten Porten, jo mer blåste det. Etter en liten matbit, kløyv vi opp på den lille toppen Portpiggen, mest for moro skyld. Den er jo over 2.000 meter, så det er jo greit å plukke med seg alle slike på turer Norge rundt.
Sola skinte over tåkedottene som kom og gikk. Vi satte skiene på siden av sekkene og festet dem sammen i toppen, rene seilet som vinden fikk tatt godt tak i på vei gjennom den trange Porten. Vi fulgte snørenna ned mot venstre, fant et sikringspunkt i veggen og festet klatretauet der for en stødig desent ned mot Storjuvbrean. Det var egentlig ikke nødvendig med tau, men vi hadde tunge sekker og bar nå på dette tauet på turen, så det var jo greit å få brukt det litt.

Storjuvbreen
Vel nede på Storjuvbrean traff vi turlaget fra Juvasshytta, som hadde snudd på sitt forsøk på å gå Piggen rundt på en dag. Tett tåke ved Illåbandet hadde gjort det vanskelig å fortsette.
Været viste seg imidlertid fra sin beste side her nedenfor Porten innerst på denne vakre store hvite snødekte breen som avgrenses mot vest av den mektige Skardstind på hele 2373moh.
Vi sa farvel til turlaget og spurte om de kunne ta med skrukarabinen vi hadde hengt igjen oppe i Porten. Joda! Den lå i resepsjonen da vi kom tilbake. Takk Thomas!

Turlag på vei opp Porten
Turlag på vei opp Porten

Så bar det sørvestover til foten av Storjuvtinden, sekkene ble satt i snøen og bakken opp til bandet mellom Storjuvtinden og Ymmelstinden forsert. Vi kom ikke videre derfra mot Storjuvtinden, men gikk litt tilbake og nedenfor toppen og opp. Med stegjern og skistaver gikk det greit også opp det siste isete partiet rett under toppen. Vinden derimot var sjenerende på toppen, sikkert over 15 sekundmeter, så oppholdet ble kort «og lavt».

Camping på Storjuvbrean
Hillebergteltet til Odd har vært på breturer før og ble satt opp på det nesten flate nivået på breen ca 100 meter fra Illåbandet, der vinden var forholdsvis lite krigersk. Snø ble smeltet i Jetboil og bensinbrenner og REAL turmat ble fortært i teltet som akkurat gir plass til tre hvis man ligger anføttes som i en sardinboks. Det ble en varm natt, uten kuldegrader og med gode liggeunderlag var det ikke kaldt ned mot snøen. Men det som var av vind klatre å lage blafring i teltet hele natten.

27.05.2017
Om natten måtte alle ut på en liten luftetur og da var det til vår store overraskelse tett tåke. Vi turte ikke gå mange meterne fra teltet av frykt for ikke å finne tilbake til de varme soveposene. Det ble litt grubling resten av natten på om vi skulle våkne til tett tåke om morgenen. Da måtte planene med å gå rundt Galdhøpiggen skrinlegges og vi måtte tusle tilbake med uoppgjort sak.

Per var førstemann ut av teltet om morgenen og han jublet av glede da han så knallblå himmel og sola titte akkurat over Storjuvtinden som vi hadde besteget kvelden før. For en vakker plass! Helt fantastisk å våkne i et enslig rødt telt midt på den store breen og se bort på den mektige Skardstind som lå baket i sol. Ikke et menneske, en hytte, en vei eller noe annet å se enn NATUR, flotte fjell, hvit snø og knallblå himmel. Kaldt var det heller ikke, bare litt lett vind.

Telting på Storjuvbrean mot Skardstind
Telting på Storjuvbrean mot Skardstind

ILLÅBANDET
Planen vår var egentlig å gå under Ymmelstind og ta en snarvei over til Svellnosbrean, men med mange varmegrader i snøen, sank vi til låret med våre tunge sekker i snøfonnene som lå igjen. Vi valgte å gå den alternative ruten ned Illåbandet, over Nørdre Illåbrean og bort til Nedre Tverråbandet. Her blåste det så ille, at vi vurderte å trekke ned Tverråbrean mot Spiterstulen. Vi valgte i stedet å ta våre tunge bører med fjellskiene stikkende opp på sekkene opp ryggen på snø og fra stein til stein til toppen av Vestre Tverråtindan. Vel oppe smeltet vi snø og hadde en god lunsj før vi også besteg Store Tverråtindan.

Opp mot Vestre Tverråtinden
Opp mot Vestre Tverråtinden
Odd og Per på Store Tverråtinden
Odd og Per på Store Tverråtinden
Store Tverråtinden sett fra Svellnosbreahesten
Store Tverråtinden sett fra Svellnosbreahesten

Svellnosbrean
Vi måtte bare stikke oppom den lille grushaugen midt på breen, nemlig Svellnosbreahesten på 2181 moh. Etterpå seilte vi ned breen til punktet vi hadde sett spor etter andre skiløpere opp under Svellnose, videre over ryggen og krysset sommerstien som fører til Galdhøpiggen og bratt ned til Styggebrean igjen. En laaaaang slak bakke var tung å gå så langt ut på kvelden med tunge sekker. Etter litt nøtteblanding og vann kom vi oss over steinørkenen og ned til skisenteret og bort til Juvasshytta, der vi ble tatt veldig godt i mot av vertskapet.

I etterkant kan vi anbefale runden, vi kan anbefale overnatting i telt på en av breene, men man må betale med tunge bører på ryggen, noe som gjør turen mer slitsom enn med lette dagstursekker.

Copyright: www.klatrenorge.no

———————————————————————————————————-

Storebjørn 2222 moh (01.05.2015) + 4 topper  

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

StartstedKrossbu
SluttstedKrossbu
TurtypeFjellskitur
Turlengde24t 00min
Bestigninger

Gravdalstinden
 (2113moh)
01.05.2015
Vesle Gravdalstinden (2015moh)01.05.2015
Søraustre Smørstabbtinden (2030moh)01.05.2015
Søre Smørstabbtinden (2033moh)01.05.2015
Sørvestre Smørstabbtinden (2045moh)01.05.2015
Storebjørn (2222moh)01.05.2015

SOLNEDGANG PÅ STOREBJØRN

Odd Petterson og Knut Skallerud kjørte til Krossbu via Beito, der vi overnattet, og videre til Vågå og Lom 1. mai 2015.
Snøværet over Valdresflya lovet ikke godt for turen, men etter å ha inntatt en solid elgburger på Lom, kjørte vi inn i solskinnet i Bøverdalen.

Denne helgen åpnet Sognefjellsveien, så mange parkerte bilene sine langs veien før Krossbu og benyttet finværet til å gå på topptur til fjellene rundt Smørstabbreen.

Alle dro inn til toppene og returnerte tilbake samme dag, unntatt vi. I sekkene hadde vi med telt, sovepose og liggeunderlag. Vi fulgte skisporene rett østover fra Krossbu i retning Store Smørstabbtinden, dreiet av sydover over Leirbrean og fulgte den kvistede løypa i retning Leirvassbu til toppen av breen rett syd for Storebjørn.
Vi satte opp teltet og dro kl 19.45 av gårde i retning Storebjørn. Siden været var topp, kunne vi ikke la sjansen for å nå toppen av Storebjørn vente til i morgen, i tilfelle dårlig vær. Her måtte vi smi mens jernet er varmt. Carpe diem! Vi gikk oppover mot renna i fjellsiden og satte fra oss skiene.

Teltplassen klargjøres
Teltplassen klargjøres
På vei oppover mot renna
På vei oppover mot renna
Fin kveldssol ved 20-tiden på årets første maidag
Fin kveldssol ved 20-tiden på årets første maidag

Utsikten var upåklagelig mot Hurrungane og under oss så vi vårt røde telt som en prikk langt borte.

Vårt hjem for kvelden langt der nede.
Vårt hjem for kvelden langt der nede.

På med stegjern og med staver i hendene fulgte vi sporene lett opp renna og rundet fjellknatten mot høyre og i retning toppen. Hele snøoverflaten var kjørt og tråkket opp av skispor og støvelavtrykk fra dagens tidligere turister.

Men vi var nå helt alene på fjellet. Tåka kom drivende opp fra nordsiden av fjellet og konkurrerte med sola som var i ferd med å gå ned i vest.
Vi nådde toppen kl 21.12 rett før sola gikk ned. Fantastisk stemning på Norges tak i drivende tåkeskyer iblandet solnedgang over Jostedalsbreen. Vi moret oss over at «Vi over 60» stod alene på toppen og kunne nyte den flotte solnedgangen på Storebjørn.

Odd på toppen av Storebjørn
Odd på toppen av Storebjørn
Knut på toppen før solnedgang
Knut på toppen før solnedgang

Ned gikk det raskt da det hadde frosset på og kl 22.00 var vi igjen ved teltet der fullmånen lyste over Uranostind som vi hadde besøkt tidligere på vinteren.

Telttur på bre i måneskinn!
Telttur på bre i måneskinn!

Morgenen etter våknet vi i vårt røde telt til knallblå himmel og hvite vidder. Norske flaggfarger på 1. mai!

Odd ved teltet i morgensol med Storebjørn i bakgrunnen.
Odd ved teltet i morgensol med Storebjørn i bakgrunnen.

Etter frokost dro vi avgårde rett sydover mot Gravdalstinden på 2113 moh.

På vei opp til toppen av Gravdalstinden
På vei opp til toppen av Gravdalstinden
Gravdalstinden sett fra nord
Gravdalstinden sett fra nord
Storebjørn sett fra syd
Storebjørn sett fra syd

Vi var oppom alle 2.000 meterstoppene i området syd for Storebjørn og kunne innkassere helgens 6. før vi pakket sammen teltet og returnerte ned til bilen ved Krossbu, bare ett døgn etter at vi hadde startet turen.

For et fantastisk døgn i knallvær og silkeføre!

Copyright: www.klatrenorge.no

——————————————————————————–

Vesle Galdhøpiggen via Galdhøe + Hellstugubreen (15. og 16.08.2014)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerGaldhøe (2283moh)15.08.2014
Vesle Galdhøpiggen (2369moh)15.08.2014

VESLE GALDHØPIGGEN OG HELLSTUGUBREEN

Værmeldingen ga oss ikke noen optimistiske innspill for en tur til Hurrungane, et fjellområde som skulle få skikkelig vestlandvær denne helgen i august i 2014. Men tur var bestemt for mange måneder siden, så av sted vi dro på guttetur selv om det var undertegnedes bryllupsdag.

Per Hunnes Hansen og jeg kjørte fra Osloområdet torsdag kveld 14.08. til Beito der Odd Petterson og frue stod klar med varm hytte og mat. Herlig!

FREDAG 15.08.2014
Tidlig opp og av sted dro Per, Odd og Knut i bil over Valdresflya til Vågå og videre til Lom for en liten handlestopp.

I bilen ble Vesle Galdhøpiggen valgt som dagens mål, fordi værmeldingen var bedre her enn lenger vest. Per var noe skuffet over at det ikke ble Store Skagastølstinden denne gangen heller. I hans nye RAV4 tok vi av ved Galdesanden i Bøverdalen og kjørte opp forbi Raubergstulen og videre til Juvasshytta. Der oppe på over 1800 meters høyde var det mer vinterlig enn sommerlig midt i august.

Vi parkerte ved hytta og labbet avgårde oppover på venstre side av slalombakken som ligger på Vesljuvbrean. På toppen satte vi fra oss sekkene og tok en rask avstikker bort til 2.223 toppen som vi måtte ha med oss når vi først var på disse kanter.

Været kunne karakteriseres som gråvær, uten nedbør. Litt vind, men ikke sjenerende.

Flat steinørken i retning mot Galdhøe. Foto: Odd Petterson
Flat steinørken i retning mot Galdhøe. Foto: Odd Petterson

Bortover mot Galdhøe 2.283 moh var det bare å gå fra stein til stein.

Galdhøpiggen og Vesle Galdhøpiggen fra Galdhøe. Foto: Odd Petterson
Galdhøpiggen og Vesle Galdhøpiggen fra Galdhøe. Foto: Odd Petterson

Så bar det ned i Løyftet der vi satte fra oss sekkene og la i vei oppover mot nordryggen til Vesle Galdhøpiggen. Vel oppe på ryggen møtte nysnøen oss. Men det var ikke mer enn at det gikk greit å gå oppover. På toppen blåste det mer og det kom sludd- og snøbyger. 15. august! Ja ja, vi var jo 2.369 meter over havet!

Per på toppen av Vesle Galdhøpiggen 2369 moh. Foto: Odd Petterson
Per på toppen av Vesle Galdhøpiggen 2369 moh. Foto: Odd Petterson
En kikk ned i Porten fra toppen av Vesle Galdhøpiggen. Foto: Odd Petterson
En kikk ned i Porten fra toppen av Vesle Galdhøpiggen. Foto: Odd Petterson

Fra toppen kikket vi ned til Porten som vi gjerne vil utforske nærmere en dag. Vi lurer på hvor bratt det er å komme ned til Storjuvbreen. Men det skal vi nok finne ut en dag!

Retur tilbake ned ryggen i dårlig sikt til sekkene. Derfra tok vi på klatreseler og tau og gikk etter hverandre over Styggebreen til stien og videre til Juvasshytta. Dette var jo veldig mye enklere enn å returnere over Galdhøe. Lett rusling over breen, der vi så en lang rekke med turister på vei ned fra Galdhøpiggen.

Knut på breen. Foto: Odd Petterson
Knut på breen. Foto: Odd Petterson

På Juvasshytta:
Kan vi overnatte?
Nei, det er fullbooket
Kan vi spise middag?
Ja vær så god!

Så det ble en stor og god middag før vi kjørte avgårde til Spiterstulen, der vi overnattet.

Lørdag 16.08.2014
Hyggelig frokost blant forventningsfulle fjellvandrere som skulle bestige Norges høyeste fjell. Men været var grått og det regnet litt og vi synes litt synd på dem. Gleden av å nå den toppen er mye større i sol og blå himmel.

Vi ville snuse på Hellstugutindene og gikk i regnværet på stien mot Leirvassbu. Tok av ved Hellstuguåe. Vi hadde ønsker om å gå rett opp på Hellstuguhøe, men blanke våte svapartier så svært glatte ut. Derfor gikk vi i stedet innover dalen på høyre siden av bekken til starten på Hellstugubreen i tungt grått vær på glatte stener.

I bunnen av Hellstugubreen. Foto: Odd Petterson
I bunnen av Hellstugubreen. Foto: Odd Petterson

På med klatreseler, stegjern og tau og avgårde vi gikk oppover breen. Jo lenger vi kom opp, jo nærmere kom vi Østlandet og bedre vær. Sola tittet frem da vi gikk sikk sakk mellom bresprekkene oppover Hellstugubreen.

Vel oppe på toppen av breen var sola kommet helt frem og vi fikk utsikt mot Gjendeområdet og blant annet Knutholstind.

Odd på toppen av Hellstugubreen.
Odd på toppen av Hellstugubreen.
Utsikt mot Gjendemassivet fra toppen av Hellstugubreen. Foto: Odd Petterson
Utsikt mot Gjendemassivet fra toppen av Hellstugubreen. Foto: Odd Petterson

Vestover kunne vi se ryggen der Hellstugutindene lå på rekke og rad. De så fristende ut, men vi hadde ikke tid til å begi oss i deres retning i dag.

En matpause på toppen av breen smakte fortreffende i sol og blå himmel etter flere dager med gråvær.

Nedover ble vi litt for overivrige og det gikk litt for fort så bakerste mann Per falt og brakk fingeren. Den ble tapet sammen og vi fortsatte ned til slutten av breen og tok stien på høyre side av åa denne gang.

Ved ankomst Spiterstulen kl 20.00 hadde vi vært på tur i 10 timer.

Godt å sitte ned etter en 10 timers tur! Knut, Odd, Per.
Godt å sitte ned etter en 10 timers tur! Knut, Odd, Per.

Vi satte oss i bilen og kjørte til Lom, spiste pizza og fortsatte til hytta på Beito der vi var framme kl 00.15.

Copyright: www.klatrenorge.no

———————————————————————————–

LODALSKÅPA OG BRENIBBA 2018

To 2000 metertopper rager over Jostedalsbreen, Lodalskåpa 2083 og Brenibba 2017 moh. Bestigning av disse var det klare mål for Odd og Knut på pinseturen 2012.


StartstedBødalseter
SluttstedBødalseter
TurtypeFjellskitur
Turlengde24t 00min
BestigningerBrenibba (2018moh)25.05.2012
Lodalskåpa (2082moh)25.05.2012
Andre besøkte punkterSteinvarde Bohrsbreen (1640moh)25.05.2012

To 2000 metertopper rager over Jostedalsbreen, Lodalskåpa 2083 og Brenibba 2017 moh. Bestigning av disse var det klare mål for Odd og Knut på pinseturen 2012.

Pinsetrafikken var ikke så verst nordover ut fra Oslo fredagskveld 25. mai. Sola skinte, det var varmt og pent og Subaruen brakte oss raskt til Hemsdal for påfyll på tank og i mage før vi snart var på vei nedover mot Lærdal og fergen over til Sogndal. Hotellet i Skei i Jøster anbefales for overnatting og en stor god frokost før en lang dag til fots og på ski til Norges tak.

Lovatnet
Lovatnet

Bødalsseter ovenfor Lovatnet ble passert i sommervarmt og herlig vær. Endel snø lå på stien på vestsiden av elva innover dalen. Vi bommet som så mange andre denne dagen på stien som tok av til venstre etter en kilometer fra Bødalsseter, en snarvei som ville brakt oss over en bro og direkte mot stien opp mellom fossene som renner ned fra Kåpevannet. En runde rundt Sætrevatnet og over det store snøraset fra Bødalsbreen ble resultatet.

Bødalsbreen, forsering av ras på ski
Bødalsbreen, forsering av ras på ski

Vel oppe på platået under Kåpevatnet, fylte vi opp drikkeflaskene med iste og vann og fortsatte oppå bekken til selve Kåpevatnet. Herfra 90 grader til høyre og opp Brattebakken, derfra videre opp til Veslekåpa, som ble passeres på østsiden. Nydelig vær med mange hyggelig folk til fjells. En stor del av dem lå i telt ved Ståleskar og hadde kommet inn via Erdalen og Småttene. De skulle fortsette Josten på langs dagen etter.
Vi parkerte skiene på den flate snødekte hylla under Lodalskåpa og gikk opp trinnene i den bratte snøbakken med stegjern og isøks opp til toppen.
Blikk stille på toppen, sol og fantastisk utsikt. Hurrungaene var lett gjenkjennelige mot øst.

Lodalskåpa
Lodalskåpa
Odd på den folksomme toppen av Lodalskåpa
Odd på den folksomme toppen av Lodalskåpa
Flott utsikt sørover fra Lodalskåpa
Flott utsikt sørover fra Lodalskåpa
Utsikt mot Hurrungane. Kjente topper i det fjerne.
Utsikt mot Hurrungane. Kjente topper i det fjerne.

Vårt mål var begge 2000 metertoppene på Jostedalsbreen, så halv åtte om kvelden var vi nede ved utgangen av Ståleskar og fortsatte mot Brenibba.

Brenibba og deler av teltleiren
Brenibba og deler av teltleiren

Fra toppen kunne vi nyte flott utsikt mot Lodalskåpa og teltleiren i kveldsol. Vel nede ved Ståleskar var klokken ti og det var for sent å returnere til bilen ved Bødalsseter, så vi fant oss en stein med en fin sitteplass nordvest for Ståleskar, på vestsiden av «Kåpa». For en fantastisk solnedgang klokken elleve!

Solnedgang nordvest for utgangen av Ståleskar
Solnedgang nordvest for utgangen av Ståleskar

Sju kalde timer senere gikk vi vestover for å få varmen i tærne. Dunjakka hadde holdt overkroppen varm, men føttene var blitt kalde i løpet av natten da vinden som var helt fraværende dagen før, frisknet til så snart sola forsvant. Vi hadde kledd på oss alle klærne i sekken og hvilt oppå sekkene på steinen.

Ut på ski kl 6 for å få opp varmen
Ut på ski kl 6 for å få opp varmen

Klokken 6 om morgenen var det flott å gå på ski på breen mot solstripene borte ved den store varden ovenfor Brattebakken (Steinvarde Bohrsbeen), der vi spiste noen knekkebrødskiver med Vossakorv, skinkeost og syltetøy til frokost.

Vel nede i Bødalen et par timer senere tok vi en blund i lyngen da vi var trøtte etter en natt med svært lite søvn.
Å komme ned fra breen var å møte våren på ny. Lukter, fuglekvidder og varm sol, grønne skudd på trærne, sauer og folk i shorts minnet oss på at sommeren stod for døren.

Bødalselva ved Bødalsseter
Bødalselva ved Bødalsseter

Hjemturen i bil via Strynefjellstunnellen og Lom med god middag på hyggelige Bessheim i flott vårvær gikk greit. Tidlig i seng etter en dusj på Beitobua.

Kort resumé: 1000 km i bil – to 2000metertopper på Norges tak, Jostedalsbreen i knallvær. 24 timer på tur.
Suksess etter fjorårets whiteout.

Copyright: www.klatrenorge.no

———————————————————————————

«Whiteout» på Jostedalsbreen – via Flatsteinbu (14.05.2011)   

Planene var store, utsiktene til finvær små. Men når turen er bestemt et halvt år i forveien, håper man på det beste. Vi dro avgårde lørdag 14.05.11. Bare Odd og Knut denne gang, med bil over Valdresflya, innom bakeriet på Lom, videre gjennom Strynefjellstunellen (fy for et dårlig veidekke) og til Loen og Olden.

Oldedalen sett fra Kvamme. Fjellet Kattenakken til venstre for midten.
Oldedalen sett fra Kvamme. Fjellet Kattenakken til venstre for midten.

Bilen parkerte vi ved Kvamme, syd for Oldevatnet, 40 moh. Opp gikk vi i stekende sommersol og slo leir på Kvamsætre 550 moh med flott usikt over bygda. Dagen etter bar det opp bare 100 høydemetre før skiene måtte på. Videre opp fjellsidene syd for elva Sulkja til Flatsteinbu, 1277 moh, en privat liten hytte der man kan overnatte mot betaling. Godt å komme i hus når tåka er tett og det begynner å sludde.

Etterhvert snødde det tett ute og vi kunne ikke fortsette opp på breen, så tiden ble brukt til flere høneblunder i soveposen utover kvelden.

Odd Petterson foran Flatsteinbu
Odd Petterson foran Flatsteinbu

Søndag morgen 16.05. så det like ille ut. Tåka lå tett og det var bare å snu seg rundt i soveposen og sove litt til. Men så lysnet det og skydekket sprakk opp vestover, så vi pakket sekken og la i vei, i håp om å kunne gå opp over breen og ned til Bødalsseter. Planene om å bestige Lodalskåpa og Brenibba hang i en tynn tråd. Vi kravlet til fots opp en bratt kneik rett ved hytta og fortsatte videre på ski inn på breen. Kompasskurs rett øst, oppover og oppover i slak stigning. 10 – 15 cm nysnø krevde brøyting av løype hele veien. Vi byttet på å «dra» som et sykkelteam. Da vi hadde kommet opp på 1500 moh tok vi av fellene og gikk fint uten, i retning rett øst på kompasset.

Men så ble sikten dårligere og dårligere. Tjukk tåke la en klam hånd over tilværelsen og det begynte å snø og blåse. Det ble ingenting å feste blikket på. Ingenting å orientere mot. Alt var hvitt. Høyre, venstre, opp eller ned, forover eller bakover. Alt likt. Det eneste vi hadde var kompasskursen fremover og skisporet bakover. GPSen viste 1726 moh og med lengde og breddegradene fant vi vår nøyaktige posisjon på kartet. Vi spiste et par knekkebrødskiver og vurderte situasjonen. Vil det klarne opp? Vil vi treffe skisporet til de som går Josten på langs denne langhelgen, eller passerte de der i går? Odd har gått Josten både på langs og på tvers, men ikke opplevd så dårlig sikt som dette.

På Jostedalsbreen er det kun et fåtall steder å komme seg ned fra breen. I tykk tåke er det ikke lett å finne disse exitene, så vi valgte det sikreste, å følge navlestrengen tilbake til sivilisasjonen. Nedover i sporet gikk det raskt uten feller og vips var vi nede ved fjellkammen bak Flatsteinbu igjen. Der var været bedre og vi nøt utsikten over Brenndalsbreen, fjellene og breene rundt Oldedalen.

Flatsteinbu ligger på Flatefjellet og er synlig nederst på bildet.
Flatsteinbu ligger på Flatefjellet og er synlig nederst på bildet.

Snøen som hadde falt var bløt og glatt og ga oss store utfordringer i den bratte nedkjøringen mellom Flatsteinbu og Kvamsetra. Et overflateskred var lett synlig nederst i bakken lengst vest og vi utløste selv et par mindre skred. Denne skråningen minnet om Holmbukttind i Lyngen en varm maidag etter styrtregn på nasjonadagen for noen år siden. Ikke å spøke med!

Videre ned til bilen på sti gikk det greit og kjøreturen via Innvik, Utvik, Bykjelo, Sogndal og Lærdalsøyri og videre til Beito om kvelden var praktfull i skiftende Vestlandsvær og vårgrønne fjellsider med hjorteflokker beitende langs veien. For en fantastisk del av Norge vi har besøkt! Turen nedover Valdres på 17. mai ble en paradetur blant musikkorps og bunadskledde valdriser i nydelig vårvær, et vær vi gjerne ville hatt på toppen av Jostedalsbreen.

Copyright: www.klatrenorge.no

——————————————————————–

Søndag på Kyrkja – 2032 moh (08.08.2010)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerKyrkja (2032moh)08.08.2010

Kyrkja er ikke akkurat noe klatrefjell, men det er så kjent og flott å se på at den toppen må man bare besøke.

Er du ingen klatrer, men glad i å gå i fjellet, har gått Besseggen og Knutshø og har lyst på noe tilsvarende vanskelig, er Kyrkja midt i blinken.
Har du klatret Storen, er faktisk også en tur på Kyrkja vel verdt turen.

Kyrkja bærer sitt navn med rette
Kyrkja bærer sitt navn med rette

Noen fjell skiller seg ut ved sin flotte form. Tenk på Stetind i NordNorge, som rager majestetisk opp fra Tysfjorden. Med sine 1392 moh er den jo ikke engang med på listen over topper over 2000 moh. Likevel har den høy status blant fjellfolk og er til og med kåret til Norges nasjonalfjell. (Se vår tur dit).

Kyrkja er også et vakkert fjell og har blitt ett av de mest populære fjell å bestige i Norge. Utallige fjellvandrere og barnefamilier er på toppen hvert år. Med sitt kirkespir står fjellet midt i Jotunheimen som senit i jotnenes rike. Hit man kan komme gående fra Gjendebu og Olavsbu, Spiterstulen eller Skogadalsbøen. Herfra renner det også elver ut i alle retninger. Overnattingsstedet Leirvassbu er et fint utgangspunkt for turen.

Odd Petterson, Ståle Birkelid og Knut Skallerud hadde gått Dyrhaugsryggen dagen før og vi bestemte oss for å gå på Kyrkja søndagen. Datoen var 8.8.2010 – en meget flott dag med sommertemperatur. Fra teltet i Ringsdalen bare det avgårde med bil over Sognefjellet og inn bomveien til Leirvassbu. Kaffe og vaffel med rømme smakte utmerket før vi la i vei bortover grusveien vest for Leirvatnet.

Vi valgte å følge veien til hovedstien mot Gjendebu tok av fra grusveien. Her fylte vi vannflaskene og gikk videre over kollen og ned til det lille passet mellom Leirvatnet og Øvre Høgvagltjønn. Herfra går en meget tydelig sti i retning Kyrkja, men vi gikk litt lenger nord eller nærmere Leirvatnet og kom innpå stien oppe i lia. Det beste er å finne stien, for den er lett å følge og man slipper å hoppe fra stein til stein.

Ikke vanskelig er det å finne veien videre opp mot foten av fjellet, ei heller videre oppover sydryggen mot toppen. Nesten oppe er det klyving et par steder, der man må holde seg fast og ikke ha for mye høydeskrekk. På vår søndagstur var det noen voksne som ga seg under toppen, mens barn i barneskolen kløv opp med hjelp av mor og far.

Fra toppen har man utsikt over store områder av Jotunheimen. Her satt vi på de røde steinene i varmt sommervær i vindstilla og nøt utsikten i alle retninger.

Odd og Ståle på toppen av Kyrkja
Odd og Ståle på toppen av Kyrkja

Turen ned gikk raskt og vi tok stien langs vestsiden av Leirvatnet, som var en mye finere vei å gå enn den omveien vi gikk opp.

Hjemturen på 5 timer og nesten 40 mil til Osloområdet ble drøy en søndagskveld for Odd og Knut, mens Ståle dro vestover til Breheimen for flere fjellturer. Han skulle nyte de siste sommerferiedagene og bestige noen topper på vei hjem til Bergen.

Copyright: www.klatrenorge.no

—————————————————

Revansj på Dyrhaugsryggen (07.08.2010)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerMidtre Dyrhaugstinden Nord (2135moh)07.08.2010
Midtre Dyrhaugstinden Sør (2134moh)07.08.2010
Store Dyrhaugstinden (2147moh)07.08.2010
Søre Dyrhaugstinden (2072moh)07.08.2010
Nørdre Dyrhaugstinden (2121moh)07.08.2010

Frem og tilbake på Dyrhaugsryggen

Helt siden 5. september i 2008 har vi ønsket å ta revansj på Dyrhaugsryggen, der vi den gang måtte snu pga snøvær. (Se artikkelen under).
I fjor ble det bygging av ny hytte for Odd i stedet for høstlig fjelltur, men i år MÅTTE vi gjøre ferdig jobben, nemlig å gå Dyrhaugsryggen frem og tilbake.
Vi vurderte å ta med tau, gå opp på Bandet og klatre opp på Søre Dyrehaugstind for deretter å gå ryggen mot nord. Men etter innkjøp av superlette sekker og støvler var fristelsen for stor.
Nå hadde vi lyst til å småløpe over tindene med lett utstyr.

En sen torsdagskveld dro vi av sted i bil mot Beito og den nye hytta som det nå gikk an å overnatte i. Odd og Knut reiste denne gang som for 2 år siden. Magne har gått Dyrhaugsryggen en rekke ganger og stod over turen. Etter ankomst nær midnatt ble Real-turmaten severt på tallerken for nå var vi på ny fin hytte! Ett over midnatt ble Odds bursdag feiret med jordbær og fløte!

Neste dag regnet det fælt og dagen ble brukt til transport i bil over Valdresflya, ned mot Våga og bort til Lom der himmelen åpnet seg helt. Sognefjellsveien videre til Turtagrø med en stopp innom hotellet, før vi kjørte ned til Skjolden i øs pøs regnvær. Skjolden hotell kan anbefales på det varmeste når det er dårlig vær. Hyggelig, rimelig og med inndørs klatrevegg som nærmeste nabo. Bilturen opp til fjellet tar ikke mer enn 20 min, der vi lørdag 7. august klokken 08.30 labbet i vei over demningen i Ringsdalen etter å parkert bilen like i nærheten.

Opp mellom vierkrattene til nedre Dyrhaug for fylling av vannflasker, videre opp mellom vannene på Øvre Dyrhaug og videre opp den laaange ura til toppen av Nordre Dyrhaugstind (2100 moh). På veien opp traff vi Ståle Birkelid fra Bergen, som ble vår følgesvenn i to dager; en hyggelig kar som hadde blitt hekta på fjell for få år siden og som nå brukte all sin ferietid på å bestige fjelltopper. Han ble med oss dagen etter til toppen av Kyrkja ved Leirvassbu.

Ståle Birkelid fra Bergen
Ståle Birkelid fra Bergen

Tåka hang over toppene, men værmeldingen var lovende og vi kunne skimte blå himmel mellom tåkedottene. Etterhvert forsvant tåka og Store Dyrhaugstind (2147 moh) var innen rekkevidde. Mellom Nordre og Store ligger en mellomtopp som man forserer uten særlige problemer. På Store er det et flatt nivå nedenfor den digre runde varden der vi tok en liten drikkepause. Videre ned og rundt på Ringsdalsiden og bortover mot nordtoppen av Midtre Dyrhaugstind (2135 moh). Derfra videre over sørtoppen av Midtre (2134 moh) og nedover til Søre Dyrhaugstind (2072 moh) som har et stor flatt «gulv», hellende mot vest. Fint sted å raste og se over mot Storen. Ikke mist fotoapparatet nedi fjellsprekken der, som vi gjorde. Vi greide heldigvis å fiske det opp igjen ved hjelp av tape og en flat stein.

Dyrhaugsryggen sett fra sør. Midtre, Store og Nordre Dyrhaugstind
Dyrhaugsryggen sett fra sør. Midtre, Store og Nordre Dyrhaugstind

Etter rasten på Søre dro Ståle videre og gikk ned til Berges skar og fortsatte opp på Nordre Midtmaradalstind (2062 moh) før han snuddet og tok oss igjen på Nordre Dyrhaugstind. Vi tok med oss alle toppene, både hovedtoppene og mellomtoppene på vei tilbake. Fint fast fjell og artig klyving!

Odd på Nordre Dyrhaugstind med hele ryggen i bakgrunnen. Se bildet av Odd på samme sted i artikkelen om forrige tur til Dyrhaugsryggen.
Odd på Nordre Dyrhaugstind med hele ryggen i bakgrunnen. Se bildet av Odd på samme sted i artikkelen om forrige tur til Dyrhaugsryggen.

Været ble sommervarmt på veien ned mot Ringsdalen, der vi satte opp teltet i kveldssola med utsikt vestover mot Jostedalsbreen og nordover ned i skyggen ved Turtagrø.

Dyrhaugsryggen er grei å gå uten tau, men den krever litt klyving av grad 2 og været kan skifte brått, så ha med ekstra klær i sekken og beregn god tid.

Vi brukte 11 timer på turen fra demningen i Ringsdalen til Søre Dyrhaugstind og tilbake.

Copyright: www.klatrenorge.no

———————————————————-

Tidlig vinter på Dyrhaugsryggen (05.09.2008)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerNørdre Dyrhaugstinden (2121moh)05.09.2008

Snø og tåke

Avgang Sandvika kl 16.30 torsdag, elgkarbonader på Fagernes og 4 varmegrader ved bommen på Tindefjellveien mellom Årdal og Turtagrø, dannet starten på en høsttur med overraskelser. Turtagrøs overnattingspris på kr 3.500,- for 2 netter i dobbeltrom var for mye å svelge for gutter på tur i villmarken. Nei opp med teltet i lyset av bilen i Ringsdalen kl 22 en torsdagskveld er mye bedre.

Etter en urolig natt i soveposen med undring om vi skulle ta med det lange klatretauet eller bare det korte 10 meters tauet? Hvor mye drikke trenger vi? Dunjakke eller fleecegenser i sekken? Og liknende spørsmål som melder seg natten før avgang, gjør at man blir litt trøtt i trynet i det sportsklokka ringer og man nettopp hadde sovnet. Planen var å gå Dyrhaugsryggen over Nordre Midtmaradalstind, over breen og ned Lavskar og ut over bandet og dalen tilbake til Turtagrø. Men det skulle vise seg umulig i dag.

Ut på tur skulle vi, Odd Petterson og Knut Skallerud, så etter en solid frokost i teltet, la vi i vei inn i tåkeheimen. Over den lille demningen og til venstre gjennom klissvått vierkjerr. Fulgte noen varder, men skjønte at de bar i retning Turtagrø, så vi svingte mot høyre og kom oss opp på nedre Dyrhaug, så videre opp på Øvre Dyrhaug og mellom de idylliske vannene der. Men så oppdaget vi noe uventet: NYSNØ! Fra 1500 meter og oppover den utrolig lange ura hadde det snødd. Mens regnet hadde sildret ned på teltduken vår i nattens mulm og mørke hadde snøen dalt ned her oppe på Dyrhaugsryggen.

Snø i den lange steinura på vei opp mot Nordre Dyrhaugstind
Snø i den lange steinura på vei opp mot Nordre Dyrhaugstind

Og det ble skikkelig slitsomt å gå i 10 til 20 cm nysnø som hadde dekket over alle ujevnheter i ura. Noen steder sank vi helt til låret. Andre steder gled vi mot høyre og andre steder mot venstre. Til slutt kom vi oss opp på kanten mot Skardstølsvannet, som vi ikke kunne skimte noe av i tåka. Ei heller Skagastølsryggen på den andre siden av dalen mot øst. Men den hadde vi jo gått en gang før, så den var vi ikke så opptatt av.

Mot første fortoppen også kalt Nordre Dyrhaugstind, begynte det å bli moro. Her står en varde med en treramme og et skjerf hengende i vinden som et hellig flagg i Nepal.

Odd på Nordre Dyrhaugstind
Odd på Nordre Dyrhaugstind

Ned på høyresiden bar det og vi satte fra oss sekkene her før vi forserte nysnøen opp til neste fortopp, kalt Rygtind av Carl Hall.

Knut på "Rygtind", mellom Nordre og Store
Knut på «Rygtind», mellom Nordre og Store
Store Dyrhaugstind
Store Dyrhaugstind

Derfra kunne vi skimte selve Store Dyrhaugstind. Men der så det så glatt ut med all den våte nysnøen, at vi snudde slukøret og tok fatt på hjemveien. Heldigvis var det lettere reversere turen. Vi kunne følge våre egne spor, noe som var en fordel i tåka. Men det beste var at nå kunne vi tråkke i de oppgåtte sporene, noe som gjorde at vi ikke gikk overende så ofte som på vei opp.

Tilbake på 1500 moh tittet sola frem og et flott utsikt åpenbarte seg for oss. Jostedalsbreen og fjellene innover mot Fanaråken dukket etter hvert frem. Lenger ned på Øvre Dyrhaug kunne vi se innover Ringsdalen mot Midtre Ringstind, nordveggen på Store Ringstind og Soleibotntindene. Kjente og kjære tinder.


Utsikt innover Ringsdalen med Midtre Ringstind, ja i midten!
Utsikt innover Ringsdalen med Midtre Ringstind, ja i midten!

Copyright: www.klatrenorge.no

——————————————————————————————————–

Vestre og Store Austanbotntind (16.08.2003)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerVestre Austanbotntinden (2100moh)16.08.2003
Andre besøkte PBE’erStore Austanbotntinden normalvei16.08.2003

Hotell og telt – tåke og dårlig sikt

Året var 2003, datoen for avreise var fredag 15. august. Odd Petterson, Magne Nyhus og Knut Skallerud kjørte fra Osloområdet etter jobben, via Hemsedal og til bommen mellom Øvre Årdal og Turtagrø. Der skulle turen starte dagen etter, men det var bekmørkt og sludd og ingen hadde lyst til å sette opp teltet i veigrøfta. Vi vurderte overnatting på Turtagrø eller i Skjolden og valgte det siste. På Skjolden Hotell fikk vi et tremannsrom med frokost for kr 1025,- tilsammen og var kjempefornøyd med det.

I huset ved siden av hotellet fant vi til og med klatrevegg og svømmebasseng. Stedet anbefales!

Lørdag 16.8.2003
Etter frokost i spisesalen og pakking dro vi av gårde oppover bakkene mot Turtagrø i Odds bil. Ved ankomst bommen som vi passerte kvelden før, fikk vi sette bilen rett ved den lille bomhytta til den hyggelige vakten. Der traff vi også Geir Dyrvik, som bodde på Turtagrø, men skulle på en dagstur oppover mot Vestre Austanbotntind etter å ha vært på Dyrehaugsryggen dagen før. Vi ble godt kjent og har møttes ved senere anledninger.

Austanbotntind i morgensol sett fra Store Riingstind i Hurrungane
Austanbotntind i morgensol sett fra Store Riingstind i Hurrungane

Tåka lå rundt oss på vei oppover fjellsiden, men GPSen ga oss info om høydemetere og etter hvert passerte vi 2000 meter. Omtrent her snudde Geir for å returnere til Turtagrø. Vi andre tre fortsatte opp på Vestre Austanbotntind (2100 moh), spiste en matbit og fortsatte ned i passet mellom Vestre og Store. Videre sikret vi ryggen oppover og fortsatte opp og bort til topp-platået.

Odd på toppen av Store Austanbotntind
Odd på toppen av Store Austanbotntind – uten sikring

Selve toppen av Store Austanbotntind består av en samling steiner oppå hverandre eller pinakkel som står helt ytterst på tuppen av stupet.
Den er ikke vanskelig å klatre opp, men er veldig luftig så man bør sikre for å komme ned. Se bildet av Odd til venstre. Han gikk rett opp uten sikring.

For å komme tilbake er trikset å gå baklengs ned på venstre side av toppsteinene sett mot pinakkelen. Vi krøp bort med et tau og en slynge så Odd kom seg trygt ned.

Spesiell situasjon på toppen noen minutter, da lyden av et helikopter som surret rundt i nærheten og den drivende tåka ga det hele litt dramatiske stemning.

Etterpå gikk vi to andre også opp på pinakkelen, med sikring!

Tilbake til bilen fulgte vi samme veien som vi gikk opp, sikret over ryggen ned mot passet før Vestre, spiste en matbit og fortsatte nedover mot bommen. Kom så for langt til høyre og brukte forholdsvis lang tid da det etterhvert ble mørkt før vi kom ned til veien.

Heldigvis hadde vi med hodelykter og vi nådde veien etter 12,5 timer på tur. Opp med teltet i lys fra bilen og en god middag satte punktum for en lang dag. Takk til hyggelig kar i bombua!

Denne turen bør man gå i pent vær, da det er synd å miste utsikten mot Ringstindene og Store Skagastølstind, slik vi gjorde.

Copyright: www.klatrenorge.no

————————————————————————————————

Hestbrepiggene og Store Smørstabtind + Sykkeltur (30.05.2003)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerAustre Hestbreapiggen (2132moh)30.05.2003
Midtre Hestbreapiggen (2160moh)30.05.2003
Sørvest for Midtre Hestbreapiggen (2112moh)30.05.2003
Vest for Midtre Hestbreapiggen (2143moh)30.05.2003
Vesle Hestbreapiggen (2051moh)30.05.2003
Store Smørstabbtinden (2208moh)30.05.2003

Kristi himmelfartsdag 2003, nærmere bestemt 29. mai, dro vi avgårde med sykler på taket og fjellski i bilen. Opp mot den store blå himmelen, de hvite vidder og det vakre flommende vårlyset.

Magne Nyhus og tindene rundt Smørstabbreen
Magne Nyhus og tindene rundt Smørstabbreen

Turen gikk fra våren på Østlandet oppover Valdres til Beitostølen, der vi satte av syklene. Gruppa bestod av Odd Petterson, Magne Nyhus og Knut Skallerud, som fortsatte ferden videre gikk over den snødekte Valdresflya der vi de to foregående år har tilbrakt Kristi Himmelfartsdagene på Nautgardstind, Besshø og Surtingssui. Denne gang skulle vi lenger vest og fortsatte forbi Randsverk ned til Vågå og Lom og til Skjåk. Der bor vår venn Jan Terje som vi ble kjent med under et Formel 1 løp i Milano. Han eier en fin seterhytte på Neto seter.

Etter kaffe og kaker fortsatte vi til setra høyt oppe i lia under Hestbrepiggene og sov godt omgitt av koselige tømmervegger. Snøen var gått i sydhellinga der setra ligger, så vi måtte traske til fots første stykke oppover i lia fredag morgen 30. mai. Vel oppe på snøen kunne vi nyte blå himmel med slørlette skyer, men kald vind på toppene.

Nå er ikke Hestbrepiggene de skarpeste piggene i Norge. Ingen spisse tinder som navnet skulle tilsi. De er avrundede og snille og fine for lange vårskiturer. Vi tok 2000 metertoppene 2103, 2132, 2160, 2112, 2143 og 2051 etter tur bortover mot vest og gikk hjem via en nydelig utforkjøring ned Høybreen og over Høybreavatnet i nydelig kveldssol.

Lørdag morgen spratt vi opp, vasket seterhytta og koste oss litt i solveggen før vi kjørte opp Sognefjellsvegen til Krossbu. Der var det mange vårskiløpere som gikk på tur innover Smørstabbreen og på toppene omkring. Noen med telt og hund og andre på dagstur. Vi tok løypa opp mot breen, holdt venstre side og fortsatte opp på toppen av Store Smørstabtind 2208 moh. Tok av skiene siste stykke opp den siste bakken og kunne nyte utsikten utover fjellheimen i blikk stille og sol på denne siste dag i mai.

Om kvelden kjørte vi til Lom, Vågå og over Valdresflya til Beitostølen der vi overnattet. Søndag morgen var det blitt sommermåneden juni! Fram med syklene og vi la i vei oppover veien til Båtskaret. Videre ned til Bygdin og hilste på båten som lå og ventet på sommersesongen. I det knallfine været syklet vi bort veien til det nedlagte hotellet Bygdisheim hvor vi rastet før returen til Peppes Pizza og uteresturant på Beitostølen. Gjett om det smakte med pizza og mange varmegrader i solveggen.

Utrolig hva man kan få ut av et par fridager.
Hestbrepiggene – Store Smørstabtind og sykkeltur i Jotunheimen på samme helg!

Copyright: www.klatrenorge.no

————————————————————————

Skagastølsryggen (17.08.2002)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

StartstedTindeklubbhytta
SluttstedTindeklubbhytta
TurtypeSportsklatring
Turlengde32t 30min
BestigningerSkagastølsnebbet (2222moh)17.08.2002
Midtre Skagastølstinden (2284moh)17.08.2002
Nørdre Skagastølstinden (2167moh)17.08.2002
Store Skagastølstinden (2405moh)17.08.2002
Vetle Skagastølstinden (2340moh)17.08.2002

Bortover den forgjettede rygg fra Nordre til Storen – med overnatting i Andrews renne

Store Skagastølstind hadde vi alle vært på tidligere alle tre, både Magne Nyhus, Odd Petterson og Knut Skallerud. Mens Magne har gått Skagastølsryggen flere ganger tidligere, har Odd og Knut denne traversen som sitt store mål. Vi har vært på Nordre Skagastølstind en gang før og snust på ryggen, men med nysnø på toppen i august, ble det i stedet en tur bort til Store Ringstind.

Fredag 16. august 2002 bar det avgårde fra Oslo til Beitostølen, et utgangspunkt vi ofte benytter da vi har tilgang til hytte der. Videre over Valdresflya, Vågå, Lom og over Sognefjellet til Turtagrø. Med sekk og klatreutstyr på ryggen bar det opp til Tindeklubbhytta fredag kveld, der vi hadde anledning til å overnatte fordi Magne er medlem.

Lørdag morgen kl 05.30 startet vi fra hytta med sommerfugler i magen, mat og drikkeflaske (kun 1 litersflaske!), samt varme klær i sekken. Og selvfølgelig fullt klatreutstyr. Opp i lia bar det med en iver og lyst og spenning i kroppen som man ikke opplever hvis man lever livet i lavlandet. Været så lovende ut, med kun noen lette skyer her og der på himmelen.

Opp til toppen av åsen ovenfor hytta og påfylling av vann i vannflaskene. Videre opp mot Nordre (2.168 moh), ned i Nebbskar og videre opp på Skagastølsnebbet (2.222 moh). Sol fra øst og utsikt ned på Skardstølsbreen og over mot Dyrehaugsryggen. Videre lett ned til V-skaret. Flott utsikt bort mot Austandbotntind som var synlig over Store Ringstind! Herfra må man klatre opp en vegg med vanskelighetsgrad 3+. Magne som er den mest erfarne fjellklatreren av oss, ledet opp. Vi fulgte etter oppover, bort til høyre og opp til toppen av veggen til Berges stol. Fint fast fjell og morsom klatring. Magne ledet med tau nr 1, Knut fulgte etter med tau nr 2 hengende etter til Odd, som tok med sikringene opp.

Her begynte det å komme flere klatrere som fulgte etter oss og som vi hadde hyggelig passiar med videre bortover ryggen. Først opp til Midtre Skagastølstind (2.284 moh), så ned «vinterruta» på høyre side av den luftigste delen av ryggen og bort til Halls hammer. Veien ned til høyre tok veldig lang tid, så her sparer man mye på å gå rett frem på eggen.

Odd foran Vesle og Store Skagastølstind
Odd foran Vesle og Store Skagastølstind

Halls hammer er en flat rett vegg med to tynne parallelle riss på midten. Ruta går imidlertid til venstre for hammeren og over Patchels sva. Etter å ha gått over svaet og opp mot ryggen fulgte vi på høyre siden av Vesle Skagastølstind og opp på toppen av denne. (2.340 moh).

Timene hadde gått fort denne dagen og sola som nå skinte blekt fra vest hadde fått mer gul aftenfarge over seg. Rett fram hadde vi den store mektige baksiden av Store Skagastølstind foran oss. Sort og hard som bildet i klatreføreren over Jotunheimen, som jeg hadde sett på med undring mang en gang. Hvordan i all verden kommer man opp den?

Fra Vesle rappellerte vi helt ned til Mohns skar og kunne se bortover den andre ryggen her oppe i den fantastiske fjellverden i Hurrungane. Styggedalsryggen som fører bort over Centraltind og som ender på Gjertvasstind, har vi ennå ikke gått og som henger høyt på listene over målsettinger i livet.

En liten snøbre i bunnen av Mohns skar ga Magne litt vann i vannflaska, før vi la i vei oppover baksiden av Storen. Magne var kjent her og vi for opp som fjellgeiter uten bruk av tau i kveldsskumringen. Toppen (2405 moh) på Store Skagastølstind nådde vi rett før midnatt i kraftig vind. Vi krøp nedover svaet og nedover øverste del av Andrews renne. Bekmørkt var det blitt og vi hadde ikke noe valg. Vi satte oss ned på en liten hylle skulder ved skulder, med bena nedi ryggsekken og tok på alt vi hadde av klær. Heldigvis hadde jeg tatt med en ullstillongs og en dunjakke. Selv med disse på ble det en kald natt i fjellet, og for de andre to uten lange underbukser ble det veldig kaldt.

Morgenen grydde og vi så hvilken fantastisk utsikt vi hadde gått glipp av i nattemørket. Tåkeskyene suste forbi og oppover renna vi satt i og langt der nede skulle vi komme oss ned med mange rappeller. Vi gikk rett ned, noe som var uhensiktsmessig. Man skal nok halvveis ned ta til venstre, men det husket vi ikke fra sist gang vi var her, så vi brukte lang tid ned til hytta på bandet.

Etter en titt inn og en pust i bakken, bar det videre ned mot breen, som det året var speilblank. Tidligere kunne vi spasere lett med godt feste i snøen, men nå var det våt og blank is over hele flaten. Magne hadde med pigger som gamle damer bruker om vinteren. Disse funket helt topp og veide nesten ingen ting. Stegjern hadde vi lagt igjen på Tindeklubbhytta av vekthensyn. Nå var det ikke noe farlig å gå over isen, men det tok lang tid på grunn av det var vått og glatt.

Trettito og en halv time etter start var vi tilbake i Tindeklubbhytta. Da smakte det med noe å drikke, for enlitersflasken med vann var tom.
Stekt reinbiff smakte bedre enn noen gang og rusleturen ned til Turtagrø gikk greit.

Verre var det med kjøreturen helt tilbake til Oslo. Med null søvn natta før var det vanskelig å holde seg våken bak rattet, så vi måtte kjøre korte etapper og bytte på å være sjåfør. Men målet var nådd. Skagastølstraversen var tatt og planer for nye turer ble diskutert på veien hjem.

Copyright: www.klatrenorge.no

————————————————————————-

Nordre Skagastølstind og Store Ringstind (17.08.2001)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

BestigningerStore Ringstinden (2124moh)18.08.2001
Nørdre Skagastølstinden (2167moh)17.08.2001

Nordre Skagastølstind og Store Ringstind via Lavskar

Målet var Skagastølsryggen, men nok engang var været i området dårlig, så i stedet ble det en annen fin tur!

Odd Petterson og Knut Skallerud dro fra Oslo torsdag kveld 16.8.2001, 6 timer i bilen til Ringsdalen ved Turtagrø, opp med teltet i lyset fra bilen og en god natts søvn i varme soveposer.

17.08.2001 om morgenen: Som så ofte før her i Hurrungane, toppene var omkranset i tåke!

Vi tok oss god tid og besøkte byggeplassen for det nye hotellet, nøt en kaffekopp i annekset og la i vei inn til Tindeklubbhytta. Der begynte regnet. Men å ligge i telt utenfor denne hytta har vi aldri gjort. Fortsatte opp til Koldnostjernet ovenfor hytta i skaret under Nordre Skagastølstind. Der tok regnet og vinden friskt om natten, men i et Helsport Stetindtelt lider man ingen nød.

Om morgenen var Nordre dekket av snø, men vi måtte opp og sjekke forholdene og ta en titt bortover ryggen mot Storen, som vi ikke på det daværende tidspunkt hadde fått med oss.

Store Skagastølstind har vi vært på tidligere, så nå var Ryggen vårt mål, men det måtte nok vente til en annen gang. På toppen av Nordre kunne vi nemlig vasse i snø i august, bare to måneder etter vår skitur i pinsen. Sommeren er kort i fjellnorge!

Så planene ble endret. Etter å ha tatt ned teltet, gikk vi ned forbi Tindeklubbhytta og fortsatte opp til Hytta på bandet, videre over breen, kravlet opp Lavskar og gikk over breen til Ringsskard, en av våre favorittsteder i Norge. Men litt for spennende ble det over breen uten tau. Bruk tau og gå flere enn to over breer!

Vi sov rett på granitten i Lavskar, kun med et tynt liggeunderlag mellom MorNorge og knoklene i ryggraden. På med alarmen på armbåndsuret for i morgen skulle vi opp og ut på tur!

Store Ringstind i morgensol
Store Ringstind i morgensol

18.08.2001
Som sagt så gjort, vi spratt opp og ut, for sola skinte fra knallblå himmel. I Ringsskard var det skygge og kuldegrader og vi hadde ikke en dråpe vann. Så drikke måtte vi gjøre senere på dagen. Men det la ingen demper på situasjonen.

På med stegjerna og avgårde bar det mot Store Ringstind. Sikk sakk opp breen i morgensolen. Hvilken værforandring og hvilken herlig morgen!

Siste stykke opp holdt vi helt til høyre, men vi vil anbefale andre å gå mer midt på opp til toppen da det er ganske isete der ute. Ved et fall vil det være sikrere å skli ned på midten i stedet for helt til høyre for der går det rett utfor.

Isøksen var god å ha her.

Tilbake til teltet begynte vi å glede oss til is-te med sitronsmak, for nå begynte vi for alvor å bli tørste. Nederst på Ringsbreen hadde det smeltet mye overflatevann fra breen så det smakte vidunderlig etter en lang morgentur. Frokostblanding med melkepulver og iste er toppen med sola stekende fra blå himmel og sildrende smeltevann fra breen foran oss.

Nå var det av med stegjern og på med ryggsekken med kursen ut Ringsdalen tilbake til bilen ved Turtagrø. Men snøarmen ned til Ringsdalen var frosset og hard denne gang, så her måtte vi passe på. Man kan fort få for stor fart ned i steinura her! Det merket vi!

Ingen middag kunne i de dager måle seg med kinesisk mat på den gamle jernbanestasjonen på Fagernes etter en tur i Hurrungane!

Vi sees til fjells!

Copyright: www.klatrenorge.no

——————————————————————–

Store Skagastølstind og Store Knutsholstind (16.08.1996)   

Skrevet av Klatrenorge (Knut Skallerud) 

Bestigninger
Store Knutsholstinden (2341moh)18.08.1996
Store Skagastølstinden (2405moh)16.08.1996

Storen og Knutsholstind på samme helg

Odd ville på Storen og Knut på Knutholstind – så vi tok begge på samme helg!

Knut foran det gode gamle Turtagrø hotell
Knut foran det gode gamle Turtagrø hotell

Odd Petterson hadde gått på brekurs og klatrekurs og Knut Skallerud hadde gjennomført klatrekurs våren 1996 med instruktør Einar Landmark på Villmarkshuset. Sommeren hadde gått med til klippeklatring i Osloområdet og nå følte Odd og Knut seg klare for større oppgaver.

Fredag 16. august 1996 våknet vi kl 04.00 på Beito, lå en stund og studerte kapittelet om Store Skagastølstind i klatreboka over Jotunheimen, stod opp og dro avgårde kl 5.30. Vi kjørte over Valdresflya, ned til Vågå, forbi Lom og oppover Bøverdalen til Sognefjellet. Været var lettskyet og fint med gløtt av sol. Utsikten fra rasteplassen var imponerende, med Smørstabtindene i øst og Fanaråken mot sydvest. Vi fortsatte mot Turtagrø og fikk hele Skagastølsryggen i syne i svingene ned til hotellet.

Målet for turen var Store Skagastølstind og motivasjonen var på topp da vi la av gårde kl 09.15. Oppover til Tindeklubbhytta, forbi heimste Skardstølsvann og videre forbi fremste Skardstølsvann, over breen og over sprekken øverst på breen til Skardsstølbannet og til Hytta på bandet. Været var blitt fint med sol og kun lette skyer på himmelen. Dette så lovende ut!

Odd og Storen
Odd og Storen

Endelig skulle vi få ta Hytta på bandet i nærmere øyesyn og endelig skulle vi få prøve oss på virkelig fjellklatring. Storen ruvet over oss og så helt umulig ut. Vi la i vei oppover, men kom for langt til høyre og brukte lang tid før vi kom til starten på Andrews renne som vi hadde valgt som rute opp. Da vi først kom inn i renna, gikk klatringen greit, selv om det uvant å klatre med fjellstøvler i stedet for klatresko. Renna er trygg og fin for en nybegynner da det ikke er mye luftige stup og bli skremt av. Vi kom oss opp til toppen av renna der den andre ruten kommer over fra høyre, klatret opp til svaene under toppen og kunne stolt strekke hendene i været på toppen av Storen 2405 moh. Vi nøt den fantastiske utsikten fra toppen over Hurrunganefjellene som vi etter hvert skulle bestige en etter en.

Målet for dagen var nådd, men vi visste at ulykker ofte skjer på vei ned fra fjelltopper så vi konsentrerte oss og sjekket at vi gjorde ting riktige da vi rappellerte ned Andrews renne. Forbi hytta på bandet og over breen og videre nedover var vi så lette til bens og stolte som haner, som vi aldri hadde vært før. Vi småløp avgårde i gledesrus og fortalte gjerne alle som kom oppover at vi hadde vært på toppen.

Det gamle ærverdige hotellet nådde vi ved midnatt i mørket og feiret dagen med å ta inn på et av hotellets rom i stedet for å sette opp teltet. Det synes vi at vi hadde fortjent. Nå hadde vi også vært på Storen, der vår venn Magne Nyhus hadde vært mange ganger.

Utsikt fra Storen: Austabotntind og Store Ringstind.
Utsikt fra Storen: Austabotntind og Store Ringstind.

Neste mål for helgen
Lørdag morgen den 17. august 1996 pakket vi inn i bilen og kjørte tilbake over Sognefjellet og Valdresflya til Bygdin. Tok båten til Torfinnsbu og var ganske slitne etter 15 timers turen dagen før. Vi gikk opp til Svartdalen, satte opp teltet og sovnet. Opp igjen ved midnatt og pusset tennene.

Søndag morgen 18. august var det på med fjellstøvlene kl 06.00 her inne i dalen som binder Torfinnsbu og Gjendebu sammen, ikke langt fra der Leirungsdalen kommer inn fra øst. Dro avgårde kl 07.00 på lett sti innover dalen og videre på stien oppover fjellsiden mot helgens andre mål Store Knutsholstind. Oppover og oppover i grei klyving uten behov for tau eller sikring. Været var lett disig med grå skyer hengende over oss, så sikten var ikke all verden. Men vi kunne se nedover Svartdalen og over til Torfinnstindene på den andre siden av dalen.

Toppen er på 2341 meter og med den i lomma sammen med Store Skagastølstind på samme helg kunne vi fornøyd sette kursen for båten på Bygdin og veien tilbake til Osloområdet.

Nå var vi blitt helt tent på klatring og fjelltopper!

Copyright: www.klatrenorge.no