Bygdin Rundt (18.09.2021)
Bygdin Rundt på 4 dager
Vi startet med to denne gang. Odd og Knut kjørte til Beito, tok Slettefjellveien til Fleinsendin og fulgte veien til Olefjorden, der vi parkerte ved demningen. Etter flere turer med bæring av tunge sekker med klatretau og telt, ville vi gå raskt i terrenget, så vi hadde pakket lette sekker.
Været var grått, tåka hang over toppene, så en topptur ville vært utelukket likevel.
Rypejakta var i gang og det smalt så det ljomet fra nordsiden av Olefjorden.
OLEFJORDEN – YKSENDALSBU 11,2 KM, 4 TIMER
Første etappe gikk vestover til setergrenda Kvithaug, over elva Dingla, bort til passasjen mellom vannet Yksnin og Skjetnin som vestenden av Olefjorden kalles, videre opp til DNT-stien fra Bygdin. Derfra vestover til den selvbetjente hytta Yksendalsbu.
Hytta består av en hovedhytte og et anneks. I hovedhytta bodde det hyggelige paret Elisabet og Sven fra Oslo. I Covidtidene som rådet, valgte vi å overnatte i annekset, som var helt perfekt for to. Maten hentet vi i hovedhytta. Det var veldig bra orden i begge hyttene, takket være hytteverten fra Rogne.
YKSENDALSBU – FONDSBU 16,2 KM, 6,5 TIMER
Tjukk tåke denne søndagen i september. Høstfargene var ikke lett å skimte, ei heller neste varde. Vi tok følge med Elisabet og Sven opp den bratte lia bak hyttene, over fjellet vestover og ned til Vølodalen, der vi krysset elva på steiner uten problemer. Her måtte våre nye turvenner vade ved en tidligere anledning. En rast med mat og drikke etter krysningen av elva gjorde godt denne høstsøndagen, der tåke var litt mindre tilstede nede i dalen enn oppe i fjellet.
Da vi kom opp bakkene og gikk mot Dryllin var tåka så tjukk at Sven måtte frem med GPS-en flere steder så vi kunne finne veien. Et parti var fullt av større steiner, som vi måtte forsere. Deretter flatet det ut og det gikk slakt nedover til Eidsbugarden og DNT-hytta Fondsbu, der Solbjørg Kvålshaugen tok oss i mot i resepsjonen, slik hun har gjort med besøkende i 20 år.
Kvelden kunne bringe et utsøkt måltid med Tyinlam og med Solbjørg syngende skillingsvise.
FONDSBU – TORFINNSBU 20,1 KM, 6,5 TIMER
Stien er nå lagt om og fortsetter lenger langs stranden til Bygdin enn før. Vi fortsatte derfor videre langs stranden etter at stien tok av mot Gjendebu, under Høystakkane og bort til Galdebergodden, der stien gikk oppover på nydelig lettgått sti mot Langedalstjernet. Så fortsatte vi i tåka ned Langedalen til Bygdin, over ny bru, bort forbi Nybue og til Torfinnsbu. Denne etappen ville alle gå igjen, da den gikk på meget behagelig underlag. Myk fin sti!
I helgen før var Torfinnsbu full av folk, mens denne mandagen i september var det bare oss 4 i denne flotte hytta under Østre Torfinnstind.
TORFINNSBU – OLEFJORDEN – 22 KM, 6 TIMER
Etter en natt med regn og vind fra vest, klarnet det opp om morgenen og tinden bak oss var prydet med snø. Et veldig vakkert syn som fortalte oss at høsten og vinteren var på vei.
Vi satte avgårde på stien langs vannet mot øst og hadde vinden i ryggen. For første gang på turen hadde vi utsikt til fjell og åser rundt omkring og kunne nyte de flotte røde og oransje høstfarger som prydet bakker og åser.
En pause i ly av tømmerhytta på Hestevollen gjorde godt før vi fortsatte til Bygdin hotell, der vi fikk dagens første kaffekopp til nystekte vafler og kanelbolle. Hit var det 14 km, noe som gikk unna på 3,5 timer.
Ferden videre gikk til samecampen og stien vestover, først på samme sti som brukes til Bitihorn, så forbi vannet Seksin og på ubetydelig sti over til parkeringen helt øst ved Olefjorden etter 2,5 timer og 8 km.
Totalt gikk vi 69,5 km på 4 dager med sekker på ca 7 kilo.
Herlig å kunne lange ut på fine stier, en annen opplevelse enn topptur. Fin variasjon!
Copyright: www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Øystre Torfinnstinden (21.08.2021)
| Bestigninger | Øystre Torfinnstinden (2120moh) | 21.08.2021 |
|---|
Flott augustdag på Torfinnstinden
Helgetur til Rondane eller Jotunheimen?
Et uvær som gikk over Sverige og Trøndelag skulle gi tåke i nordlige Rondane fredag og lørdag formiddag. Vestover og på Østlandet var det meldt fint vær, så valget falt på Jotunheimen for Per Hunnes Hansen og Knut Skallerud.
Per har lenge ønsket å klyve opp på toppen av Torfinnstind eller som den heter Øystre Torfinnstinden. Den er jo synlig fra mange kanter i Valdres og rager majestetisk opp bak turisthytta Torfinsbu, som Olav Thon har reddet og som er gjort om til selvbetjeningskvarter for DNT`s medlemmer.
Første overnatting ble på stranda ved Bygdins østlige bredde, under Synshorn, like ved brygga til M/S Bitihorn som tok oss inn til Torfinsbu en helt utrolig vakker augustmorgen etter en frostnatt i våre nye telt.
Blant flere telt rett øst for Torfinsbu fant vi en flott leirplass, pakket klatresekken med sikringer, seler og tau, te, vann og mat, varme klær og ikke minst klatrehjelmer, men kom oss ikke av gårde før kl 11 med ønske om å gå traversen over Østre, Midtre og Vestre Torfinnstindene.
Båtens tidligrute ved 7-tiden gikk ikke nå i august, så vi fikk en sen start på vårt eventyr.
Vi tok stien oppover mot Svartdalen, svingte vestover under fjellet,der det står en staur, men kom inn på en sti som gikk på et lavere nivå enn den riktige stien som går helt oppunder fjellet.
Da vi kom omtrent så langt vest som Nybua langt der nede ved vannet, steg vi på skrå oppover og kom til innstegspunktet der det nå stod en brøytestikke. Så tok vi opp til høyre og dreide mot venstre til punktet som er en smal kløft helt nederst i enden av store renna som kalles den 3. renna i fjellet.
Fra dette punktet tok vi stien oppover til venstre/vestover og svingte så tilbake over en kolle og tilbake mot renna igjen. Her holdt vi så litt til venstre oppover for å unngå steinspang og ras, videre opp på venstre siden av den karakteristiske klumpen midt i renna og videre oppover, der vi så svingte ut mot venstre/vestover og med litt klyving grad 2 som ikke var bare/bare med tung sekk og fjellstøvler.
Vel oppe ved varden var vi veldig i tvil om vi skulle fortsette traversen eller slite oss ned den løse renna med alle de løse gufne steinene, i både små og store størrelser.
Men været var fint, sol fra skyfri himmel, varmt og med en helt fantastisk utsikt.
På grunn av vår sene start, valgte vi å returnere ned renna. Vi gikk tilbake til der vi kom opp, lette til venstre nedenfor en liten varde, og fant et rappellpunkt i toppen av renna. Vi festet tauet og kastet det nedover til første hylle som var ca 20 meter under. Vårt 60 meter tau rakk imidlertid helt ned til bunnen av denne veggen og vi rappellerte ned, med 8-erne våre i klatreselene.
Veien videre ned er en 4-500 meter lang renne med så mange løse steiner som vi aldri på noen tur har opplevd i Norge. Et taulag kom bak oss og løste ut et mindre ras som dundret nedover renna. Heldigvis var vi da på høyresiden/vestsiden og langt unna steinene som kom susende nedover med bulder og brak.
Da Knut Skallerud og turkamerat Odd Petterson gikk traversen over Torfinnstindene og fjellrekka til Gjendebu for ca 20 år siden, gikk vi ikke opp denne renna. Da sikret vi opp lenger øst på fjellet, trolig opp midtrenna. Men der kreves fullt klatreutstyr.
Været var helt utrolig vakkert denne augustlørdagen, så da vi hadde kommet ned og ut av renna, satte vi oss ned, spiste brødskiver, drakk te, knasket sjokolade og nød utsikten både over Bygdin som lå foran oss og mot fjell i mange mils omkrets. Ikke en sky på himmelen og helt vindstille – sent i august!
Etter en 9 timers tur var vi nede ved teltene, laget oss middag og nøt augustkvelden før vi krøp i posene. Dagen etter ble det bærplukking og lang frokost da båten ikke gikk før kl 12.30.
For en gangs skyld har vi vært på en tur vi ikke anbefaler for andre.
Det er alt for mye løse steiner i renna til toppen.
Så mange løse steiner har vi ikke opplevd siden The Rolling Stones spilte på Telenor Arena.
Ta heller en annen tur fra perlen Torfinnsbu! For eksempel Knutsholstinden.
Copyright: www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Mjølkedalstinden…..nesten (19.09.2020)
BONUSTUR
Etter en vellykket tur til Falketind noen uker tidligere, bød det seg en mulighet for Odd Petterson, Per Hunnes Hansen og Knut Skallerud å ta fri mandag og tråkke til med en langhelg siden værmeldingen var lovende. Eller som det heter på ekspedisjonsspråket «Det åpnet seg et værvindu».
Ja, hvor skulle vi dra?
Torfinnstindene? Nei båten har sluttet å gå.
Gjendebu? Nei utsolgt på Gjendebåten.
Langsua? Litt for tamt. Vente til skisesongen.
Vi kjørte til Beito fredag kveld, videre til Eidsbugarden lørdag morgen. Høstfargene på busker og trær langs veien til Tyin var på sitt vakreste i alle sjatteringer fra gult til orange og rødt.
Etter å ha stoppet langs Tyin og tatt bilder av utsikten mot Falketind og Urdanostinden som lå badet i flott morgensol fra en skyfri klar høsthimmel, trasket vi av gårde langs stien opp langs Mjølkedøla.
Oppe ved Store Mjølkedalsvatnet måtte vi stoppe og fotografere Mjølkedalsbreen som lyste opp på den andre siden av vannet, med Langskavltinden på venstre og Storegut på høyre side.
Du verden for en dag vi fikk i fjellet! Mildt og ingen vind. Vakkert!
Planen var å gå fra Fondsbu til Olavsbu lørdag, bestige Mjølkedalstinden på søndag og returnere til Fondsbu og bilen på mandag. Værmeldingen derimot hadde endret seg til det verre for søndagen og spesielt for mandagen.
Et forslag i gruppen om å prøve oss på Mjølkedalstinden på vei til Olavsbu ved å gå gjennom skaret mellom toppen og den mindre toppen som på noen kart heter Olavsbunuten (1970 moh) ble vi enige om å gi en sjanse.
Fint å gå oppover mot skaret i den varme kveldssola. Over toppen måtte vi ta en runde rundt en blank åpen isbre som ligger der.
Vi satte fra oss sekkene på en stein og fortsatte oppover mot ryggen under toppen. Men vi ble stoppet av islagte sva. Da var mørket på vei og vi måtte innse at vi måtte komme oss ned til Olavsbu, der vi ankom etter 10 timer på tur.
Dagen etter våknet vi spente på om været ville gi oss mulighet for en tur til toppen av Mjølkedalstinden, men vi ble skuffet da vi så rett inn i en tjukk tåkevegg.
Over morgenkaffen besluttet vi å ta den T-merkede stien tilbake til Eidsbugarden og Fondsbu.
Copyright: www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Falketind (07.08.2020)
| Bestigninger | Falketind (2067moh) | 07.08.2020 |
|---|
Ettermiddagstur til Falketind
Planen var å bestige Falketind lørdag 8.8.20, men da vi satt og drakk kaffe på Odds hytte på Beito etter å ha feiret hans 69 års dag kvelden før, sjekket vi yr.no. Værutsiktene var atskillig bedre fredag enn lørdag, så vi spiste en rask frokost, pakket og dro avgårde, Odd, Per, Carlos og Knut.
Klokka var blitt 14 før vi tok fatt på lia opp i enden av veien i Koldedalen. Man skal ikke følge stien mot Uranostind/Skogadalsbøen, men fortsette mot hytta og ta av på skrå oppover lia til høyre fra veien.
Fint å gå oppover og over kanten ned til breen. Der tok vi på klatreseler, stegjern og festet oss i tauet. I hånden isøks. Fulgte tråkket bortover breen, under åpent blåisfelt og opp til den høyre av to snørenner som går mot det laveste punktet på ryggen til høyre for Falketind.
Derfra kløv vi oppover med løpende mellomforankring til toppen av fjellveggen. Klatring grad 2.
Vel oppe ble det litt drikke der vi satte fra oss sekkene før vi startet på den 40 min enkle rusleturen opp til topp-punktet. Ingen vind, helt tørt fjell, men tåke på toppen.
Ned valgte vi å rappellere det første og siste stykket til breen.
Nydelig tur nedover breen i flott kveldslys og vi nådde veien før det ble helt mørkt ved 23-tiden.
Opp med teltene i lys av hodelykter og middag ved midnattstider etter en flott tur.
2017
Dette var andre gang vi førsøkte å nå toppen av Falketind. 23.09.2017 gikk Odd, Per, Anders og Knut Normalveien i nysnø. Brukte veldig lang tid i snøen forbi Første- og Andrevannet. Den gang lå den store snøfonna der, som vi også brukte tid på å forsere. Lunsj ved vakre «Oasen» og opp til Stølsnosbreen i fint vær, men på grunn av at vi hadde brukt så lang tid, måtte vi snu. Den gang startet vi kl 9 og var ikke nede ved bilen før kl 20. Kveldene er ikke så lange og lyse i slutten av september, så da var det nesten mørkt.
Copyright: www.klatrenorge
——————————————————————————————————————–
Tur retur Trulsbu (05.05.2016)
Fare for ras ble til skitur i dalen
Kristi Himmelfartshelga har i flere år gitt åpning for toppturer i fjellet. Denne gang hadde det gått 10 ras i Jotunheimen med skiløpere innvolvert og faregraden var 3 på varsom.no.
Odd Petterson og undertegnede kjørte fra Osloområdet til Beito på formiddagen 5. mai 2016. Etter noen praktiske ærend passerte vi et hundretalls biler parkert på Valdresflya i sol og pent vær. Folk gikk på langrennski i oppkjørte løyper, randonéski i bakkene mot Rasletind og fjellski innover i Leirungsdalen.
Vi fortsatte riksvei 51 mot Vågå og tok til venstre til Lom og videre til Sjåk. Veien til Lundadalen er godt merket og vi fortsatte helt inn til Heimste Lundadalssetra. (Bom kr 50,- cash).
Klokka var blitt 16.45 da vi med sekk på ryggen bar skiene med oss sydover setervollene på høyre side av elva. Her nede i seterlandskapet hadde mye av snøen smeltet, men etter hvert kom vi til snøfonner av forskjellig størrelse. Så vi måtte av og på med skia sikkert 20 ganger på de første 2 km. Med ryggsekk på ryggen koster dette krefter og vi brukte et par timer på denne korte strekningen.
Vinden fra sør var merkbar og stadig økende jo høyere vi kom. Fire personer hadde heldigvis gått foran oss og laget skispor i den bløte ukegamle nysnøen, som likevel sugde krefter. Takk til dem, ellers hadde det vært veldig slitsomt i motvinden.
Etter å ha gått 5 km kom vi til Sauhytta, der vi tok en rast. Hytta leies ut av Skjåk almenning og den vanlige DNT-nøkkelen passer ikke i låsen.
Her oppe ved Lundadalsvatnet blåste det nå 10-12 sekundmeter midt i mot og vi telte 100 skritt før vi så opp mot enden av vannet. Om igjen og om igjen. Det så ikke ut som vi nærmet oss slutten av vannet i det hele tatt. Lundadalsvatnet i seg selv er 5 km langt og deltaområdet før vannet er på 2 -3 km i slak oppoverbakke. Det føltes som vi aldri kom nærmere slutten på vannet og mørkere og mørkere ble det.
Da klokka var 23 om kvelden måtte vi ta på hodelykter da vi endelig nærmet oss enden på vannet. Der smurte vi på klister på boks (vi burde ha lagt på feller) og kjempet oss opp bakkene til Trulsbu med kramper i beina etter å inntatt kun en liter væske på 7 timer. Ja så lang tid tok det i sørpeføre og sterk motvind å gå kun 20 km luftlinje på kartet.
Ubeskrivelig deilig var det kl 23.45 å komme fram til varm hytte og varmt vann på gassbrenneren, for 4 hyggelige turvenner hadde ankommet noen timer før oss. En pose medbrakt Real turmat smakte fortreffelig!
Frokosten med de andre var særdeles hyggelig, mens planer for dagen ble lagt. Vi valgte å følge sporet tilbake mot Skjåk og familieforpliktelser på hjemmebane. Vår opprinnelige plan om å gå Holåtindene tilbake ble utsatt til en annen gang.
Hjemturen gikk som en lek, med vinden i ryggen, mye sol og flere gode pauser. De siste 2 kilometerene valgte vi å gå sommerløypa på høyre side av elva, ikke noe smart valg da det var masse snø her. Av og på skia igjen.
Copyright: www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Uranostinden (14.03.2015)
| Bestigninger | Uranostinden (2157moh) | 14.03.2015 |
|---|
VÅRTUR I KNALLVÆR!
Denne gang var vi 6 karer på tur: Kristian og Rolf Krohg-Sørensen, Odd Petterson, Per Hansen, og Steven Helmore, som kom ens ærend fra Skottland, samt undertegnede. Tre av oss driver med innendørsklatring om vinteren, to pluss to er gamle turkamerater og to er far og sønn.
Første del av turen, torsdag kveld, bestod av lang biltur fra Osloområdet og hyggelig overnatting på hytta til Rolf vest for Tyin. Fredagen startet med sol og vind og trening i bruk av skredsøkere og taubruk i brelag. På ettermiddagen tok vi Bombardier snowmobilene inn til Fondsbu. Om kvelden varmet vi opp med Sløtafjellrunden, en 6 km skitur rundt fjellet bak Fondsbu og Eidsbugarden.
Lørdag 14.03.2015 stod vi opp kl 5.00, spiste en liten matbit på rommet og ruslet av sted i blåtimen kl 6.00 i 16 kuldegrader. Vi var spente på om dagen vi hadde planlagt lenge ville føre oss til toppen av et av de fineste fjellene i denne delen av Jotunheimen. Oppover og oppover bar det i bakken vi hadde kjørt ned kvelden før. Varme ble vi tross 16 kuldegrader.
Etter fixing av en ødelagt ryggsekk på toppen av bakken, fortsatte vi vestover mot Nedre Kvitevatnet. Rett ovenfor krysset der stien fra Tyinholmen kommer opp om sommeren, hadde vi en sen, men lang frokostpause i strålende sol og lite vind. Fortsatt var det kaldt etter en klar vinternatt. Men øynene og tankene ble dratt innover mot høyre, nordvestover mot Uranostinden.
Vi valgte å kjøre ned på Kvitevatnet 1395 moh og over dette, opp bakkene til vannene som ligger på 1500 moh og videre oppover Uranosbreen. Vel oppe på brekulen mellom Slingsbytinden og Uraknatten, satte vi fra oss skiene og fortsatte med stegjern og skistaver.
Uranostindens lange bakke på nordsiden av fjellet er ikke bratt og er ikke noe problem å gå opp. Vel oppe på toppen var vi dagens første, så vi tråkket spor bort til toppunktet.
Sol, vindstille og fantastisk utsikt! Vi følte oss kjempeheldige og Kristian som innimellom jobber som bartender mixet en drink med is fra toppen til jubel og glede fra oss alle.
Nedover møtte vi flere andre «tindebestigere» som hadde startet senere enn oss, til og med kjente fra klatresenteret på Holmen i Asker. En lang matpause i varm «påskesol» ble inntatt under Langeskavltind.
Etter matpausen delte gruppen seg i to og halvparten gikk opp på Langskavltind, mens den andre halvparten fulgte skisporet i lia øst for Kvitevatnet og tilbake til Fondsbu, der vi ankom ca 12 timer etter avgang.
Takk til bestyrer Solbjørg Kvålshaugen på Fondsbu for nydelig mat og flotte stev!
Copyright: www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Vårtur i Leirungsdalen 2012 (29.04.2012)
| Startsted | Valdresflya |
|---|---|
| Sluttsted | Valdresflya |
| Turtype | Fjellskitur |
| Turlengde | 8t 00min |
Våren 2012 var merkelig. Sommervarmt i mars, snøen forsvant og dårlig skiføre i påsken de fleste steder. Sommerdekkene ble montert, men så kom det et snøfall til fjells som inviterte til høyfjellsskitur i april. På igjen med vinterdekkene og frem med fjellski og støvler.
Søndag 29.04.12 ble det frokost hos Berit Haugen og Odd Petterson på Beito og etter en liten biltur inn til Valdreflya, var vi på ski i strålende vær og på 5 – 6 cm ny styresnø innover mot Leirungsdalen.
Knut hadde aldri gått Leirungsdalen helt til bunns, så det var dagens mål å se over kanten og ned i Svartdalen, der vi tidligere har vært på vei opp på Knutholstind og gått Torfinnstindtraversen. Vi koste oss på nysnøen innover, rundet Raudhamran på nordsiden og hadde en lunsjstopp med utsikt mot store og ærverdige Munken. Vi fulgte dalen innover og slakt oppover med sola etterhvert i ansiktet fra en knallblå himmel og vindstille. En helt praktfull dag!
Vi tok oss god tid innover og brukte 4,5 timer til enden av dalen, helt til vi kunne se ned i Svartdalen som går på tvers av Leirungsdalen, et hakk lavere i terrenget. Da hadde vi fin utsikt nordover i retning Gjendebu.
Så kom vi plutselig på at bommen ved Gardli ovenfor Beitostølen stenger kl 20.30. Etter det tidspunkt er veien over Valdresflya stengt og vi ville ikke kommet oss ut av bommen.
Da ble det fart i følget! Vi langet derfor ut og brukte bare 2,5 timer tilbake til bilen og rakk bommen med noen få minutter. Hurra!
En knalltur endte bra!
Copyright: www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Toppturer fra Valdresflya (06.05.2005)
| Høgdebrotet (2226moh) | 06.05.2005 | |
| Austre Kalvehøgde (2178moh) | 06.05.2005 | |
| Mugna (2159moh) | 06.05.2005 | |
| Rasletinden (2105moh) | 06.05.2005 | |
| Steinflytinden (2318moh) | 06.05.2005 |
Kr.Himmelfartshelgen 2005
Fire trauste karer, Odd Petterson, Magne Nyhus, Trond Gundersen og Knut Skallerud hadde to flotte dager med fjellski på vestsiden av Valdresflya.
‘Fredag 6. mai
I sol og litt vind gikk vi fra veien nedover bakkene nord på Valdresflya innover mot bekken fra Leirungsdalen og opp alle bakkene til Høgdebrotet. Derfra fulgte vi kanten rundt Steinflybreen, ned skrenten og opp på Steinflytinden. Den er lillebror til Tjønnholstinden og ligger på samme fjellrygg, men litt lenger nord. Retur via Leirungsdalen. 8 timer på tur.
Lørdag 7. mai
Etter overnatting på Haugset på Beitostølen var vi tilbake på Flya og parkerte da ikke langt fra Vandrerhjemmet. Sola skinte og føret var bra. Gikk opp bakkene og sikk sakk opp den lille breen og opp på Rasletind fra nord. Fortsatte til toppen Mugna og videre til Austre Kalvehøgda. Tok med oss topp 2088 og gikk ned over Rasletjern og videre ned til veien igjen. 6 timer og et kvarter på tur.
Søndagen snødde det, så da ble det besøk hos bakeren og sportsbutikken før vi kjørte hjem til Osloområdet.
«Og alle var vi enige om at det hadde vært en fin tur»
Copyright: www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Styggebretindan (11.05.2002)
| Søraustre Styggehøbreatinden (2232moh) | 11.05.2002 | |
| Nordøst for Søraustre Styggehøbreatinden (2067moh) | 11.05.2002 | |
| Sørøst for Søraustre Styggehøbreatinden (2142moh) | 11.05.2002 |
Styggehøbretindan eller som det står på gamle Jotunheimenkart Styggebretindan er et fjellmassiv som ligger mellom Gjende og Glittertinden.
Vi velger her å kalle fjellet Styggebretindan, fordi det nye navnet er misvisende. Styggehøi er et et annet fjell som ligger fire km N/Ø for Styggebretindene. Navnet sitt har fjellet fra Styggebreen som fjellet er omkranset av.
Nå består Styggebretindan av flere fjell, alle stikker opp av Styggebreen. Det er to hovedfjell, Nordre og Sørøstre Styggebretind. Mellom disse går den kvistede skiløypa i påsken.
Sørøstre består av tre topper, som vi planla å legge under våre føtter denne dagen.
Fra vår teltleir ved Blåtjørnodden ved Russvann tok Odd, Magne og Knut fatt på bakkene opp mot Blåtjørnholet dagen etter at vi hadde vært på Surtningssui under vår Kr.Himmelfartsdagstur 2002.
Været var nydelig, sol fra skyfri himmel og så varmt at vi gikk i bare superundertøy første del av turen.
Vel oppe på flatene kom det en kald vind fra Blåbreen som gjorde at vi etterhvert fikk på mer klær.
Inne ved Blåtjin (1580 moh) satte vi på feller under skiene og kunne gå rett opp mot den ene av de tre toppene på S/Ø Styggebretind.
Etter en rast på et avblåst svaberg var det ingen sak å gå opp på 2067, som egentlig bare er en kul i terrenget og ikke noe prangende tind.
Været var etterhvert blitt anderledes. Grå skyer og vind var mer karakteristikken på situasjonen.
Vi labbet med feller under skiene bort til 2142 og derfra opp på selve toppen 2232. Herfra var det et fint utsyn mot rekken av fjell som strekker seg fra Veotindan bort til Surtningssui.
Vi gikk og siklet på denne rekken av topper begge dager, men rakk ikke å ta hele raden på denne turen. Det ser ut som en veldig lett fin skitur, bare opp og ned på 2000 meter topper med ski på bena. Eneste utfordringen er at skituren befinner seg inni fjellheimen, så man må ha en «basecamp» å starte fra.
Fra toppen av 2223 S/Ø Styggebretind går det en fin smal egg over til nettopp den omtalte fjellrekken. Senere så vi den fra siden og kunne konstatere at den ikke egner seg for en tur der man skal dra med seg skiene og ikke på en dag som denne med endel vind. Best for en klatretur på sommerstid.
Vi valgte å kjøre på ski ned på Styggebreen under Styggebreskaret, der den kvistede løypa passerer. Videre nedover var fellene fine å ha fordi vi kunne kjøre rett nedover uten for mye sikk sakk kjøring.
Vel nede ved Blåtjin tok vi av fellene og fortsatte mot Russvatn med store svarte skyer truende bak oss fra vest.
En middag ble fortært ved teltet, alt ble pakket sammen og vi fulgte stranden på nordsiden av Russvatn til hengebrua og derfra ned til bilen. Akkurat i det vi setter oss i bilen begynte det å regne. Snakk om flaks!
Turen til Styggebretindan var over 15 km og avstanden fra teltet til bilen var 15 km, så tilsammen ble det over 3 mil denne dagen. Men så var vi ski 10 timer da!
På ski og på ski. Fra oset ved Russvatn og ned på denne tiden av året er ikke å anbefale, det er stykker med snø og det er stykker uten snø. Man må ta av og på skiene i eningen. Og med ryggsekken full av telt og utstyr blir det tungt.
Men området rundt Russvatn er et fantastisk område for en vårtur. Mens det stod hundre biler på Valdresflya Kr. Himmelfatsdag og folk pilte overalt som lemen, så ikke vi en eneste sjel på våre turer innenfor Russvatn.
Helt topp!
Copyright: www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Surtningssui 2368 moh på ski (10.05.2002)
| Surtningssue (2367moh) | 10.05.2002 | |
| Austre Surtningssue (2078moh) | 10.05.2002 | |
| Surtningssuoksle (2222moh) | 10.05.2002 |
Under fjorårets vårtur til Nautgardstind og Besshø ble planen lagt. Surtningssui fra baksiden skulle vi ta med ski på bena.
Baksiden, ja hva er nå det på en fjelltopp? Når det gjelder Surtningssui, bestiges den for det meste fra Memurubu om sommeren av glade vandrere.
Vi ville derimot ta den om vinteren fra nordsiden. Fra toppen av Besshø så vi i fjor den lange hvite flaten som reiser seg 1000 meter opp fra Russvatn.
Som sagt så gjort.
Odd, Magne og Knut dro av gårde via en hytteovernatting på Beito med bil over Valdresflya Kr Himmelfarts dag 2002, nærmere bestemt 9. mai. Der elva kommer ned fra Russvatn, parkerte vi og labbet avgårde på snøklatter opp kjerreveien til Russvatn. Sikkert 50 ganger av og på med skia med tung ryggsekk på ryggen!
Vel framme ved hengebrua over oset ved Russvassbuivar det greit med en liten rast, før vi nølende gikk på land langs vannet Russvatn. Om ikke lenge prøvde vi oss på isen og det gikk fort unna mot vest og glitrende fjelltopper i vårsola.
Teltet ble satt opp ved Blåtjørnodden, på en stor bar flekk like ved en frisk og innbydende liten bekk.
Morgenen etter kom det en regnskur, så vi drøyde starten på turen opp mot Surtningssuis topp. Vi slapp å ha med klatreutstyr for denne toppen er ikke noe vanskelig å komme seg opp på. Den krever bare en lang skitur for å nås.
Teltet ble stående og vi ble gående, oppover og oppover til vi kom oss opp over 2000 meter. Der rastet vi, var innom et par tre høyder, hvorav den høyeste er 2.222 moh.
Men hvor var toppen? Det så ut som den laget sitt eget vær, for innhyllet i en skydott var den i hvertfall.
Vi tok peiling på en hvit bratt bakke opp over en snøleppe og jommen var det ikke en mulighet, men der måtte vi holde tunge rett i munnen.
Opp på kammen og fram med kamera og om litt var toppen besteget i tjukk tåke.
Her hadde Venstremannen Johan Sverdrup uttalt seg om at dette var Jotunheimens beste utsikt. Og vi så ingenting. Nei nei.
Ned bar det og god tid hadde vi så litt klyving i bart fjell kunne friste. En avbåst rigg lå der østøver og bare ba om å kjelt med. Av med skiene og avsted det bar. Det var godt å ta i fjellet igjen. Årets første klatretur tok vi bort til 2078 moh i retning Besshø. Anbefales!
Hjemturen ble helt fantastisk! En 1000 meter lang nedoverbakke med fin styresnø. Vi suste og suste nedover, ikke bratt, men herlig!
Copyright: www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Pinsetur til 2 x 2258 moh (02.06.2001)
Turgruppa vi kaller «Klatrenorge» dro i pinsen 2001 til området rundt Russvann nord i Jotunheimen. På begge sider av Russvann ligger det en topp med akkurat samme høyde, nemlig 2258 moh. Bildet viser Nautgardstind, den andre heter Besshø.
| Bestigninger | ||
| Besshøe (2258moh) | 02.06.2001 | |
|---|---|---|
| Nautgardstinden (2258moh) | 02.06.2001 | |
| Austre Nautgardstinden (2194moh) | 02.06.2001 | |
| Stornubben (2174moh) | 02.06.2001 |
Begge toppene krevde lange og fine skiturer for å bli besteget.
Magne Nyhus, Odd Petterson og Knut Skallerud kjørte riksvei 51 over Valdresflya, parkerte der elven fra Russvann, Russa, krysser veien. Derfra gikk vi på bena opp til snøkanten på ca 1000 moh. Basecamp ble laget ved en stor stein.
Opp med teltet og inn med soveposer og annet utstyr. Lette sekker med det vi trengte for en lang dagstur ble gjort klare og avsted det bar etter et måltid i le bak den store steinen.
NAUTGARDSTIND 2258
Vi gikk vestover til vi kom til Tverråi. Derfra dreide vi nordvestover mot selve målet for dagen, Nautgardstinden. På noen steiner oppi bakken måtte vi ta en rast for tåke og snø gjorde sikten vanskelig. Men et par brødskiver og litt trailmix gjorde underverker måtte på kropp og vær. Vi kunne igjen skimte toppen. Oppover og oppover det bar, på feller, som ble tyngre og tyngre etter som de ble vårtere og våtere. Men høyere opp møtte våre våte feller nysne og det var ikke noen god kombinasjon. Ising og kladding!
Vi nådde skulderen på nordsiden av fjellet og kunne se ned på Nautgardsbreen. Solen tittet fram og vi satte inn støtet mot toppen. Av med skiene og oppover bar det med skistaver til støtte i den bratte bakken.
På toppen kunne vi se sydover til Bitihorn og veien over flya, nordvestover mot Glittertind som var innhyllet i tåke og snødrev.
Toppen er flat og det kreves ingen klatrekunnskaper eller utstyr å komme opp dit. Men en fin topp som ser snill ut fra øst og skarp og tøff ut fra vest og nord. Et trivelig bekjentskap.
Vi hadde under planleggingen ønsket å plukke med oss noen flere totusenmeterstopper. Derfor la vi i vei nordover mot Stornubben (2174 moh). På veien dit var vi oppom et par navnløs koller på 2194 og 2098 moh. Men på den siste kom tåka og snøværet, så vi måtte vente noen minutter til bygene var forbi. Vi fikk et glimt av Stornubben og la i vei etter kompasset. Her oppe var det skiføre, men opp ura mot toppen måtte skiene bæres mellom steinene.
Vel oppe på toppen blåste det kraftig, så oppholdet der ble kortvarig.
Herfra fulgte vi en rygg i østlig retning, og hadde det mektige Hindholet på høyre side. Her har det ligget en bre engang, men nå er det igjen et dypt gjuv med stupbratte vegger. Vannet Hindtjørnin (1725 moh) lå nå under is og sne.
Vi hadde så en nydelig skitur på østsiden av Russli-Rundhøi og ned til det grønne teltet, som slett ikke var lett å finne igjen blant bare flekker og steiner. Senere har vi kjøpt rødt telt!
Vinden var kraftig fra vest og isen i bekken frøs på, men i våre varme poser var det godt og varmt. Middagsrettene (de orange frysetørrede fra Tromsø) smakte som vanlig utmerket. Ute ble det ikke mørkt denne pinseaften, men vinden var kraftig fra vest og søvnen ble noe oppstykket den natten.
BESSHØ 2258
Litt slitne etter 13 timers turen dagen før labbet vi avgårde over myrene bortover mot oset ved Russvann. Av og på med skiene 20 ganger. Solen stekte fra skyfri himmel denne fantastiske første pinsedagen. Men hvor var alle folkene? Dagen før hadde vi ikke sett et eneste menneske på turen opp til Nautgardstind. Ville vi treffe noen fjellskigåere i dag? Er det norske folk blitt en gjeng slappfisker som bare sitter på kafé og drikker café au lait?
Etter en lang rast ved hengebrua ved oset la vi i vei de 1100 resterende meterne til toppen av Besshø. Først opp lia syd for oset, deretter bortover på nordsiden av Bessvannet syd for Bukkehøi. I enden av vannet så vi ned på Besseggen, den populære turen som så mange nybegynnere i fjellet tar hvert år. Vi var innom tanken på å ta den en pinse med ski på bena.
Vi tok peiling på å gå opp Brui en nordøstlig skulder på Besshø. Men da vi nærmet oss, var det en dyp dal imellom oss og den. Kursen ble lagt mer vestlig til en snøarm vest for Besshøbreen.
Etter mange høydemetre nådde vi snøarmen og kunne se ned i det steinete stupet på vestsiden av Besshø.
Som dagen før satte vi fra oss skiene og tok det siste bratte stykket opp på bena med skistaver i hendene. Her bør man ikke miste fotfestet på vei ned, da blir det noen hundre meters rutsjebane før bunnen nås.
På toppen var det blikkstille, som det ofte er hvis toppen er flat. En helt fantastisk utsikt over hele Jotunheimen, varm sol og tid for en rast og litt å drikke.
Vi så klart og tydelig Store Skagastølstind i det fjerne og et hav av topper badet i hvit snø og sterk vårsol fra skyfri himmel.
Glittertind mot nordvest, Rondane mot nord og Bitihorn mot syd, langt der nede.
Hvordan skal man få tid til å nå alle toppene i løpet av et liv?
Copyright: www.klatrenorge.no