Møysalen 1264 moh 14.06.2024 + fjelltur på Hinnøya
Møysalen som er det høyeste fjellet på Norges største øy, Hinnøya, har lenge stått høyt oppe på «bucketlisten» vår. Endelig skulle det bli vår tur, etter ha kjøpt flybilletter og booket leiebil flere måneder i forveien. Vi hadde satt av fra torsdag til tirsdag for å kunne ta toppturen på den beste dagen værmessig.
Etter å ha landet på Evenes torsdag 13.06. kjørte vi til Ingelsfjordeidet som ligger etter den lange tunnelen på E10 mot Svolvær. Med ganske tunge sekker på ryggen gikk vi 6,26 km (opp 542 m) til vann 328, der vi satte opp teltene våre. Vi hadde studert turrapporter på nettet og funnet ut at å gå tur/retur Ingelsfjordeidet til Møysalen, var ikke noe for oss. Det var vi for gamle for, dessuten ville vi lage en fjelltur ut av oppholdet og nyte de lyse nettene i Nord-Norge i juni. Vi hadde nemlig flere planer enn å bestige Møysalen.
Fredag 14.06.24
Teltene ved vann 328
Vi var nok litt tidlig ute på sesongen og måtte gå i snø store deler av turen frem til selve fjellet. Været var upåklagelig. Varm sol og ingen vind. Gikk de 1,5 km opp til Memuruskaret, der vi regnet med å møte noen toppturister på guidet tur fra Hennes/Lonkanfjorden, men nei da. Ingen andre å se. På veien så vi derimot en ørn, som satt på en stien rett ved stien 100 meter foran oss. Var det en kongeørn? Etter skaret fortsatte oppover mot Møysalen med det to skarpe fjellene Møyene lett synlig sydøst for selve sadelen.
Møysalen og de to spisse møyene, trolljentene som ble forstenet av sola
Etter å ha gått opp flere snøbakker, krysset vi en dal med en elv under snøen, en elv som kommer fra vann 591. Så opp en snøfri bakke der stien går litt sikk sakk og deler seg i to i øverste delen. I stien ligger det mange løse små runde steiner som likner størknet popkorn, så vi kalte bakken Popkornbakken. Videre opp til selve skaret der fjellet Møysalen begynner. Her kan man enten gå rett opp en «klatrerute» eller omgå den ut til høyre og opp. Vi gikk rundt og opp, men klatret baklengs ned «klatreruten». Grad 2?
Så begynte morsom klyving oppover fjellet. To steder henger det kjettinger som man bruker til å dra seg opp.
Vel oppe møter man en flat sandørken, før siste klyvingen tar til. Vel oppe denne delen som også var helt uten snø, kommer man til det farligste punktet, nemlig ut på en snødekt bro der det er bratt ned på begge sider. En synlig sprekk i isen under så skummel ut.
Snøbroen holdt imidlertid, vi kom oss over og gikk videre oppover snøen til vi igjen traff fast fjell og kunne rusle opp siste biten til toppen. På grunn av varmen på nærmere 20 grader valgte vi å la stegjernene ligge igjen i teltet. Vi sank nemlig 10 cm ned i snøen ved hvert skritt og hadde godt feste, bortsett fra et par steder med is. Noen vil nok bruke tau i denne delen av turen.
Vel oppe på toppen fant vi ut av kun ett turlag hadde skrevet seg inn i besøksboken i metallboksen, to karer fra Tsjekkia på kveldstid den 9.6.24. Været var helt utrolig denne dagen. T-skjorte og kortbuks-temperatur på toppen av Møysalen!
Returen gikk uten problemer. Halvveis tilbake traff vi et par karer som hadde gått fra Ingelsfjordeidet, satt opp teltet ved samme vann som oss og fortsatt oppover. Senere på kvelden fortalte de at det ble for langt, så hadde snudd da de kom til «ørkenpartiet». Turens lengde 8,58 km (opp 990 m).
Odd og Per nede ved teltene fornøyde etter å ha vært på toppen av Møysalen
Lørdag 15.06.2024
Atter en nydelig og varm sommerdag var vi så heldige å få oppleve i Møysalen nasjonalpark på Norges største øy , blant et fantastisk fugleliv og med flotte fjellblomster overalt, unntatt der det fortsatt lå snø. Og det var mye snø som måtte forseres på vår vei til DNT-hytta Snytindhytta. Særlig på østbredden av Nedre Møysalvatnet.
Da vi kom ned til den grønne Vestpolldalen så vi en elg og hundrevis av hesteklegg som beit oss på leggene og armene. En flott klopp eller bro var lagt ut over elva.
Odd med Møysalen i bakgrunn
Vi fulgte så rødmerket sti rett opp en bratt bakk og inn langs vann 424 som ligger i et vakkert åpent fjellandskap. Her oppe blaste det mer, noe som var gunstig for å bli kvitt de store hestekleggene. Etter en matbit nådde vi skaret der vi kunne se ned på Småvatnan som vi så passerte etter å ha forsert en bratt snøbakke.
I enden av det siste vannet er det for øvrig en fin teltplass og derfra til Snytindhytta var det tre kvarters vandring. Vel framme ved den praktfulle Snytindhytta, var det godt å ta av sekker og fjellstøvler, hente vann og ta et kveldsbad i vannet nord for hytta. Dagens etappe var 10,69 km (opp 628 m).
Søndag 16.06.2024
Morgenkaffen på Snytindhytta
Snytindhytta med Møysalen bak til høyre
Jammen ble det morgenbad også, før vi satte kursen mot Løbergsbukta. Vi gikk gjennom den vakre Løbergsdalen på en kronglete sti som gikk opp og ned på sydsiden av dalen, sikkert for å unngå den bløte flate myra midt i dalen. Hadde håpet på et bad i vannet der, men stien kom aldri ned til vannkanten. I stedet besøkte vi en vakker foss i Ol-Eriksaelva som kom styrtende ned fjellsiden med deilig forfriskede vannspray i varmen.
Nesten nede ved veien både så og hørte vi to fugler av arten småspov, i tillegg til gjøken som vi hadde hørt mange ganger i løpet av turen vår. Dagen etappe: 7,22 km (opp 248 m).
Vi var så heldige og fikk sitte på med en minibuss fra et anleggsfirma helt tilbake til vårt parkerte leiebil ved Ingelsfjordeidet. Tusen takk!
Søndag kveld ble det kjempegodt festmåltid med Bacalao i Svolvær og telting på stranden langs Midnattsolveien. Bacaloen gjorde underverker for kropp og sjel etter 4 dager i fjellheimen.
Mandag kjørte vi langs kysten til Fiskebøl, ferge til Melbu og biltur med innlagt bading, vafler og kaffe på yttersiden av Hadseløya, før kjørte til Lødingen der vi overnattet siste kvelden.
Foto: Per Hunnes Hansen, Odd Petterson og Knut Skallerud
——————————————————————————————————————-
Jiehkkevárri 1834 moh, Lyngsalpene i Troms (01.05.2008)
1. mai 2008, fra parkeringsplassen ved Forneset nord på den sydlige Lyngenhalvøya la vi i vei oppover i furuskogen i en halvmeter snø og sol og mange varmegrader. Etter å ha besøkt Holmbukttind året før, var planen nå å bestige Jiehkkevárri fra nord. Med tunge sekker og på vanlige fjellski følte vi oss nesten som fossiler fra en annen generasjon der vi møtte mange yngre skiløpere med lette sekker og randonéski, som hadde gått fra Holmbukta og over Jiehkkevarri på 8 timer! Det må være rekord!
Etterhvert strømmet det på med flere og vi telte totalt 20 personer som hadde tatt turen denne fantastiske 1. mai dagen. Pluss noen hunder. De siste passerte teltet kl 22 om kvelden, så de var nok trøtte og slitne da de nådde bilveien innerst ved sandtaket.
Vi var på tur. Med telt og kokeapparat og liggeunderlag og soveposer og alt som hører med til teltlivet. Teltleiren satte vi opp i Fornesdalen 4 km fra veien på 300 moh. En liten kolle med store steiner gjorde nytten som kjøkken og uteplass, mens teltet satte vi opp på snø. Herfra hadde vi uhindret utsikt mot den bratte bakken opp til Fornesbreen, 400 meter over Fornesbotnen.
Sola rakk ikke ned til teltplassen om kvelden, så de siste skiløperne som kom gjennom dalen, hørte vi gjennom teltduken ved 10-tiden om kvelden. Det var for tidlig på sesongen for midnattsola, men helt mørkt ble det jo ikke om natten.
Klokken kvart på åtte om morgenen 2. mai la vi i vei innover til bunnen av dalen. På med feller og sikk sakk opp på østsiden av motbakken bar det før vi stod inne på breen i 800 meters høyde og kunne ta dagens første ordentlige rast. Været var fortsatt fint, men mørke skyer sydvestfra gjorde oss mistenksomme. Kommer det et uvær? Vi har jo lest om at været her skifter raskt fra godvær til nedbør. Regnvær var ikke det vi ønsket oss mest.
Fornesbreen er et nydelig sted. En åpen lett skrånende bre, omkranset av flotte fjell. Mens vi jobbet oss i jevn fart mot Fugledalsskaret snek et lett skydekke seg over den tidligere så blå himmelhvelvingen. Ikke noe nedbør, bare et slør som dekket over den sterke vårsola fra dagen før. Kanskje like greit for snøen forholdt seg fast og fin og vi svettet ikke ut alt vi hadde av væske i kroppen. I sekkene hadde vi 4,5 liter væske til en hel dag på tur. En av oss hadde bare med to og det var altfor lite.
Vann, iste og varmt vann til en varm rast med Rett i koppen, dunjakker og goretexjakker for å ta på under pauser, ekstra skift og sportstape var med oss i sekken. På magen hang nyinnkjøpte skredsøkere av typen Mammut Pulse Barryvox. Det ble investert i slike etter minnene fra fjorårets tur opp i renna under Holmbukttind og etter å hørt på de mange meldingene om skredfaren på værmeldinga.
Fugledalsskaret er et spektakulært sted. Etter å ha passert skaret må man gå ned mot høyre og rundt en lang fond eller bratt på skrå opp på østsiden. Vi gjorde begge deler, en til høyre og to til venstre. Nå var vi på Fugledalsbreen og så foran oss den lange brearmen som stikker til værs 400 meter opp. Den tok sin tid. Sikk sakk oppover. Frem og tilbake i en times tid, minst. Rastet på steinene litt over halvveis.
Vel oppe på Norges tak gikk vi rett sydover over Nordre Jiehkkevarri og forbi Kveita på vår venstre side. Kjørte så ned i skaret, eller Salen, som skiller Kveita fra vårt store mål. Videre valgte vi veien opp en bratt ur og ikke ut på et utsatt brefall mot øst. Dette veivalget ble vi tilrådet av de de første tre skiløpere vi traff denne dagen.
Veien videre opp mot toppen på Jiehkkevarri bestod av tørr nysnø som kladdet seg under skiene. Etter 10 timer på tur kunne vi juble over å ha nådd toppen av denne legendariske jøkulen. Breen på toppen skaper sitt eget vær og med ett var vi omslynget av tjukk tåke. Kjekt å ha et kompass på fast plass i vindjakka, så kursen mot nord var lett å følge.
Veien tilbake ned til Salen var bratt og vi sparket oss trinn i det lille som var av snø der og gikk ned med ansiktet inn og med skiene festet til sekken. Stavene var gode å ha som ispigger. Denne skrenten var den bratteste bakken på turen.
Veien tilbake gikk greit, samme vei som vi kom og vi brukte halvparten så lang tid på returen.
Vårt valg med å gå tur retur Jiehkkevarri fra nord, var vi godt fornøyd med, i og med at vi året før hadde gått opp og ned til Holmbukttind fra Holmbukta.
Heldig var vi også med været på turen. Lettskyet vær med bare noen få regndråper i lufta, ga oss gode snøforhold og lite rasfare. Vi brukte opp alt vi hadde av drikke med på turen, så hadde sola stekt fra skyfri himmel hadde vi nok blitt særdeles tørste.
Dette er det viktigste rådet vi kan gi: Ta med nok drikke! 4 – 5 liter trengs på en heldagstur til Jiehkkevarri.
Dagen etter turen opprant med tindrende blå himmel, 10 varmegrader og nydelig solskinn. Vi nøt frokosten et par timer utenfor teltet før vi pakket sammen og kjørte på ski ned til Forneset. Vel fornøyd med at målet var nådd dro vi på biltur Senja rundt etter en velfortjent middag i Nordkjosbotn. Overnatting på Eidebrygga i Torsken kan varmt anbefales.
God Tur!
Hilsen Odd, Magne og Knut – www.klatrenorge.no
Holmbukttinden, Lyngen, Troms (18.05.2007)
Odd, Magne og Knut startet 18. mai 2007 i sol og lovende vær fra campinghytta på Hatteng Camping i Storfjord i leiebil og kjørte via Nordkjosbotn langs Balsfjorden og inn Lakselvdalen til Indre Holmbukta ved Sørfjorden.
Været på nasjonaldagen hadde vært kaldt og vått. Vi feiret dagen i fjelljakker og slipsløse, men med norsk flagg(!) i Tromsø, før vi kjørte østover til Indre Troms. Planen var å kjøre inn til Holmbukta og overnatte i telt, men regnet tvang oss til å søke ly i en campinghytte. Så vi dro inn til samme plass som på vår NordNorge-tur i fjor, nemlig til Storfjord helt innerst i Lyngenfjorden, der vi har flott utsikt mot Otertind.
På veien til Holmbukta dukket det legendariske fjellet Piggtind opp i all sin prakt blant de kvasse Lakselvtindane.
Filosof og fjellklatrer Peter Wessel Zapffe har en fornøyelig beskrivelse av sine turer til Piggtind i boka Barske Glæder. Hytta hans besøkte vi for øvrig litt senere på vår NordNorge-tur.
Vi var ikke alene da vi skulle bestige Holmbukttind og kanskje Jiehkkevarri denne dagen. Innholdet i en minibuss med 9 karer fra Oslo veltet ut før oss og la i vei oppover fjellsiden. Gjengen var fra Oslo bestod at særdeles hyggelige karer som vi tok følge med oppover. I tillegg var det to andre selskap på vei opp foran oss.
Vi fulgte venstre side av Tverrelva oppover til ca 300 moh, der vi satte på oss fjellskia. Noen av de andre gikk på randoneski og noen på truger med snowboardet i sekken.
Regnværet de siste dagene hadde gjort snøen i dalen under Holmbukttind tung og våt. Da sola kom frem kom det snøras både her og der i dalen og 4 av gutta på truger snudde da de ikke kunne kjøre unna hvis raset rammet dem.
På 900 moh kommer man opp til et flatere parti og der var det godt med en rast sammen med gruppa fra Oslo. Vi bar med oss 2 liter drikke, brødskiver og søtsaker som var nok til vår heldagstur i de NordNorske fjell.
En smal bratt kløft fører en videre opp til åpnere høyfjell der man så svinger oppover mot høyre og opp på toppen av Holmbukttind. For en fantastisk utsikt fra toppen! De skarpe kvassegede Lakselvtindan mot sør, NordNorges høyeste fjell Jiehkkievarri eller Jøkelfjellet mot øst og Sørfjorden mot vest. Med litt tåkeskyer som kom og gikk og frisk vind var det en flott opplevelse å stå på toppen.
Skulle vi fortsette til vårt egentlige mål Jiehkkevarri i dag? Ingen problem med å se hvor ruta dit gikk. Noen andre hadde gått opp Blåisen i dag og opp på fjellet. Vi måtte i så fall følge ryggen ned og opp igjen mot toppen, men besluttet å la det være denne dagen. På grunn av mye bløt snø på vei opp hadde vi brukt hele 7 timer opp til Holmbukttind og en videre fremdrift ville betyr brøyting av 20 cm tørr nysnø på feller enda noen timer. Ikke fornuftig!
Etter 3,5 timers kjøring gjennom våt nysnø og over store ruglete rasområder var vi nede igjen der snøen sluttet og vi kunne med tilfredshet se tilbake på vestveggen av Holmbukttind. Vi regnet med at der og da avsluttet vi skisesongen for i år. En god rast ved en flott buldrestein markerte overgangen fra vinter til sommer for oss.
Lyngsalpene er et fantastisk område for fjellturer og med rimelige og raske flyturer til Tromsø, tar det ikke lenger tid hit enn å kjøre til fjellene i SørNorge for oss på Østlandet.
God tur!
Hilsen Odd, Magne og Knut – www.klatrenorge.no
Otertind i indre Troms (04.06.2006)
Vi satte av 5 dager til å utforske Troms; Odd Petterson, Magne Nyhus og Knut Skallerud. Fikk en grei oversikt, men du verden for et flott område og så mange topper vi fikk lyst til å bestige. Enda flere fjell på listen over fjelltopper som vi MÅ opp på! Vi konsentrerte oss om Signaldalen og Kvaløya denne gang, men utforsket utkantene av Lyngsalpene for en senere tur.
Søndag 4. juni forlot vi vår hytte på Hatteng camping i Storfjord innerst i Lyngen. Toppene var dekket av tåke, men vi håpet at denne ville brenne av i løpet av formiddagen. Vi kjørte inn i Signaldalen som strekker seg sydøstover innover mot Sverige. Faktisk var vi bare 6 mil fra Treriksrøysa, der grensene mellom Finland, Sverige og Norge møtes!
Klokken var 12.30 da vi startet fra bilen og la i vei oppover på venstre siden av elva Luhppujohka. Solen skinte og den flotte toppen kom til syne etterhvert som tåka slapp den øverste delen av fjellet. Otertind har en fortopp mot syd og en høyere storebror som hever seg rakt mot himmelen bak fortoppen.
Søndag 4. juni forlot vi vår hytte på Hatteng camping i Storfjord innerst i Lyngen. Toppene var dekket av tåke, men vi håpet at denne ville brenne av i løpet av formiddagen. Vi kjørte inn i Signaldalen som strekker seg sydøstover innover mot Sverige. Faktisk var vi bare 6 mil fra Treriksrøysa, der grensene mellom Finland, Sverige og Norge møtes!
Klokken var 12.30 da vi startet fra bilen og la i vei oppover på venstre siden av elva Luhppujohka. Solen skinte og den flotte toppen kom til syne etterhvert som tåka slapp den øverste delen av fjellet. Otertind har en fortopp mot syd og en høyere storebror som hever seg rakt mot himmelen bak fortoppen.
I følge kjentfolk på campingplassen, skulle vi gå opp langs elva og rundt fjellet og opp på baksiden. Dette var det eneste vi hadde av anvisning for hvordan vi skulle finne veien opp, så vi måtte bruke forholdsvis lang tid for å finne riktig renne å komme oss opp i. Dalen på baksiden av fjellet heter Mortensdalen eller Márttavággi og har ingen sti eller varder som viser veien opp. Vi måtte lete oss bortover langs fjellsiden og se etter et høvelig sted å komme opp. Omsider så vi nedenfra en fonn som ledet opp i en kløft som så mulig ut å bestige. Magne bygget små varder på vei opp som viste seg nyttige på returen.
Vel oppe i fjellsiden måtte vi velge en av to snørenner og etter å ha sjekket dem ut valgte vi den venstre. Her var det bare snø, så vi måtte lage trinn og holde oss fast i snøen foran oss. På dette tidspunkt var snøen myk så vi hadde ikke noen problemer med å komme opp her. Vel oppe skjønte vi at vi hadde valgt riktig renne, for her fant vi de første små vardene. Men ingen spor av andre mennesker i år.
Området var dekket av mye snø og is, så måtte sette sikringer på steder som sikkert var lettere å forsere på sommeren. Vi jobbet oss oppover og kom til en topp som vi trodde ville føre oss videre rett til selve hovedtoppen. Men der var det et stup, som vi ikke kom ned. Vi burde sikkert ha rappellert ned her, men valgte i stedet og gå tilbake et lite stykke og klatre langsetter fjellet og opp en snørenne til dette passet under den toppen vi tidligere var kommet til.
På dette tidspunkt hadde klokken passert 8 om kvelden og det begynte å fryse på. Store deler av fjellsiden opp mot selve hovedtoppen var dekket av snø og der det ikke var snø var det is på steinene. Odd fortsatte de siste 100 metrene opp den glatte fjellsiden, mens Magne og Knut ventet nede ved tauet og sikringene vi hadde lagt langs et utsatt område. Odd kom tilbake fra toppen og kunne fortelle at den var forholdsvis flat og dekket av snø. Vi studerte fjellsiden på den andre siden av renna og kunne se at denne renna tydeligvis var brukt til returer om sommeren, da vi så et rapellfeste med et par falmete slynger.
Nedturen var glatt, da snøen i snørenna vi hadde gått opp hadde frosset. Vi måtte ta det varsomt og brukte lang tid ned. Vel nede ved den store steinen i Mortensdalen kunne vi konstatere at klokken var blitt nærmere halv to om natten. Men det fantastiske med NordNorge er at det er lyst hele natten, så vi koste oss med å rusle avgårde i sommernatten ut Mortensdalen og ned mot bilen. Etter å passert elva kunne vi raste og ta fjellet i øyesyn og konstatere at bestigning av dette fjellet nok er enklere i juli eller august. Da er mer av snøen smeltet på de øvrige partier opp mot toppen og det er mer å holde i og ikke så glatt. Men vi hadde lært mye om fjellet Otertind og synes det er et fantastisk vakkert fjell som ligger i den nydelige Signaldalen.
God tur!
Hilsen Odd, Magne og Knut – www.klatrenorge.no
Pinsen 2006 Store Blåmann på Kvaløya i Troms (03.06.2006)
Søker du på nettet på Blåmann finner du alt fra en gourmetrestaurant på Lillehammer, via et møbelfirma på Nesbru, et tomt oljefelt, et musikkforlag til et fotballag i Troms. Det siste er det nærmeste, for laget er sikkert oppkalt etter fjellet Store Blåmann på Kvaløya utenfor Tromsø. Fjellet er blitt aktuelt i klatrekretser igjen etter at bladet Klatring presenterte fjellet på forsiden av utgave nr 4 i år.
Nordveggen på Store Blåmann har 8 ruter: Ultima Thule (1995), Livet under kniven (2001), Ikaros (1994), Atlantis (1980), Bongo Bar (1998), Disko 2000 (februar 2000), Artctandria 1981 og Pishtaco (1998).
Arctandria ble første gang besteget av Sjur Nesheim, Håvard Nesheim og Finn Dæhlie i mai 1981.
Robert Caspersen klatret Ikaros solo i 1994.
Store Blåmann er med sine 1044 meter høyeste fjell på den fantastiske Kvaløya som ligger utenfor Tromsø. Det sees til høyre på bildet.
Odd Petterson, Magne Nyhus og Knut Skallerud landet med fly godt over midnatt 2. juni 2006 på flyplassen i Tromsø. Sola skinte og vi hentet leiebil og kjørte gjennom Tromsø, over brua til Ishavskatadralen og til en hytte vi hadde leiet på campingplass for natten. Skjønt natten er vel å ta for sterkt i. Det var jo snart morgen og sola skinte. Vi fikk noen timer på øyet og en bedre frokost før det bar tilbake til Tromsø og utover langs Kvaløysletta mot Kvaløya. Store Blåmann er lett synlig vestover med sin sukkertoppliknende form.
Vi parkerte langs veien nedenfor den beryktede nordveggen, spiste en bedre lunsj blant fjæresteinene og satte av gårde i vei oppover stien. Vi hadde aldri noen ambisjoner om å klatre nordveggen, men ønsket å bestige dette sagnomsuste fjellet og få et overblikk over det innerste av Kvaløya.
Været som tidligere på dagen hadde vært fint klart vårvær, grånet til og det begynte å regne. Vi fulgte en lett sti oppover på nordøstsiden av fjellet. Etterhvert kom vi opp i store snøflater og kravlet oss oppover flere bratte snøpartier med ryggen mot Tromsø. Været klarnet noe da vi nådde toppen og vi kunne se over til fjellet Hollendaren og utover havet mot nordvest. En stor varde pryder toppen og en liten boks med en gjestebok ligger der for notering av navn og dato for bestigning. For ikke lenge siden var nordveggen blitt klatret!
De fleste som besøker toppen gjør nok dette i sommermånedene, for vi gikk en tredjedel av turen på snø og det var ikke akkurat egnet for familier med barn. Selv om vi ikke brukte klatreutstyr, men kun isøkser hadde vi glede av å bestige toppen og få se alle de fine toppene som befinner seg på Kvaløya, et område vi ble meget glade i og som vi sikkert returnerer til.
Knut på vei opp med utsikt mot Kaldfjorden i nord
Odd og Magne på toppen av Store Blåmann
Utsikt fra toppen av Store Blåmann mot sydvest på Kvaløya
God tur!
Hilsen Odd, Magne og Knut – www.klatrenorge.no
——————————————————————————————————————–
Stetind (14.08.1998)
Stetind er et av Nord Norges flotteste fjell og langt fra «The ugliest mountain…» som Slingsby kalte det.
Knut titter opp mot toppen av Stetind
Bonuspoeng på fly er som skapt for å brukes til lange klatrehelger. Klatrenorge dro med fly til Bodø og med leiebil nordover til Tysfjord torsdag 13. august 1998.
Gruppen bestod denne gang av Magne Nyhus, Odd Petterson, Børre Johansen og Knut Skallerud. Den innleide bilen hadde krefter nok til å dra på ryggsekker, telt og klatreutstyr mot nord gjennom den lyse sommernatten.
Før måtte man ankomme Stetind med båt, men siden fjellet ble torpedert med en tunnel for noen år siden, er det nå bare å parkere bilen ved foten av fjellet.
Der er det en fin rasteplass med bord og krakker og bra teltplass.
I veggene på dette stolte fjellet hviler det mye klatrekultur. Filosofen og klatreren Arne Ness har vært her mange ganger med hekletøyet sitt. Frodige er også historiene til Peter Wessel Zapffe i «Barske glæder».
Ferden mot toppen startet fra parkeringsplassen nede ved sjøkanten kl 8.15 om morgenen fredag 14. august. Vi fulgte stien på venstre siden av bekken fra Svartvatnet, et vann som ligger rett under Sydpillaren på Stetind. Brukte en time opp til vannet.
Diskusjonene ved vannet gikk på om vi skulle ta Sydpillaren eller normalveien opp. Denne gang valgte vi normalveien som er en enklere adkomst enn rett opp fjellveggen.
Vi la igjen noe klatreutstyr og gikk østover og opp på Halls fortopp. Derfra la vi inn noen sikringer ned rundt hjørnet og fortsatte over «Hesteryggen». Cruxet på ruta er «Fingertupptraversen» over 1000 meters svaet. Fin utsikt!
Videre opp er det lett gange. Toppen av Stetind er flat som en pannekake! Og da vi var der var det helt blikk stille, selv om det hadde blåst på veien opp. 7 timer hadde vi brukt på vei opp inklusiv flere pauser. Toppen nådde vi kl 15.15.
Knut, Børre, Odd og Magne på Stetind
Vi gikk bort til utsikten mot vest og så hele Lofotveggen i all sin prakt. Rett ned kunne vi se veien og teltet som en liten prikk. Flagget på toppen er av metall og har et svensk flagg på den ene siden og et norsk flagg på den andre. En gjestebok ligger i en metallboks på varden, så her var det bare å skrive seg inn.
Toppen er 1391 moh (noen hevder 1392) så det er et stykke opp fra teltet, men det føltes ikke så langt da stigningen er jevn på normalveien.
Nedturen gikk samme veien. Bortsett fra at vi tok en rapell ned «Mysosten» som ligger over 1000 meters svaet. Startet nedturen kl 16.15.
Veien videre ned var lett fjellvandring, og vi nøt mesterkokk Børre sin nydelige italienske rett på betongbordet om kvelden. Brukte nøyaktig 4 timer ned.
Andre klatrere ankom om kvelden for å ta Tinden nærmere i øyesyn dagen etter. De kom ikke opp på grunn av sterk vind. Vi rekognoserte Kugelhorn, kjørte til Hamarøy, besøkte Knut Hamsuns hjem og luktet på fjellet «Hammerskaftet».
Volvoen vi leide tok oss behagelig ned til Fauske og ut til Bodø lufthavn, der SAS brakte oss videre til Fornebu.
| Turene våre ligger også på www.peakbook.org |
| God tur! |