På tur i gamle dager med treski og nikkers
Wilhelm Østerman og Knut Skallerud, født i 1951 vokste opp på Lambertseter og gikk i samme klasse på folkeskolen, dro tidlig på 70-tallet på mange turer, bla sykkelturer i Danmark, Holland, Belgia, Frankrike og England. 7. – 16. mars 1975 ble det også skitur fra Rondane til Knuts foreldres hytte Lidarende på Sjusjøen.
Her direkte avskrift fra hytteboka:
«Etter en stenhard innspurt med hovedoppgaven på Handelsakademiet for Knut og fornyelse av kjøkken og bad for Wilhelm dro disse karene fredag kveld med 17 kilos ryggsekker med nattoget fra Oslo Ø.
Tatatom, tatatom, toget hyler gjennom natten og Gudbrandsdalen. Vi fikk lite søvn denne natten. Togets urolige gange og vårt oppspilte sinn etter en stri uke og pakking av ryggsekk ga et urolig sinn. Hadde vi glemt noe? Et eller annet sted på veien oppover slo det ned i meg at jeg hadde glemt den ekstra skituppen!
På toget Dovre toget, en del vogner som skulle til Åndalsnes ble koplet av. Det gikk et støkk gjennom både tog og passasjerer, da frakoplingen fant sted.
Bank, bank, «Hjerkinn 20 min! Hvor mye er klokka? Halv fem. Er toget forsinket? Ja nærmere en time. Takk skal du ha konduktør, da fikk vi sove en time lenger»
Vi hadde nemlig sovet fra Dovre.
På med klærne, ut på do. Stummende mørke utenfor vinduene. Tilbake til kupeen. Ut med kjempesekkene. Tatatum, Tatatum. Toget bremser, Wilhelm og jeg skal av på neste. Konduktøren viser riktig side. Vi hopper ned på grusen. Eneste passasjerer som skal av (eller på). Stummende mørke.
Stasjonsbetjenten utleverer skiene og vi inntar et rent og varmt venterom hvor ski smøres og frokost spises.
Kvart på sju labbet vi fra jernbanestasjonen langs veien et par kilometer. «Lillehammer 196 km» stod det på et skilt ved veien. Dit skal vi!
Sola steg opp i øst og vi steg opp i høyden sydover mot Rondane. Etter noen timer i sol og vind kom vi nedover et skar. En elv rant i bunnen av den smale dalen med brune fjellsider i hellingene. Men der stod vi plutselig, på kanten av et høyt stup, elven kastet seg utfor og fjellsidene hang ned på hver side. Et forsøk på å granske forholdene førte bare til vanskeligheter med å klatre bort til sekkene igjen.
Vel vi måtte gjøre som noen foran oss, klatre med ski og staver i hendene opp fjellsida mot sola og over fjellet ned i dalen på vestsida. Der kom vi ned dalen som førte oss til Grimsdalshytta. Et flott tun med selvbetjeningshytte blant husene. Der overnattet vi, også sammen med student fra NTH, Wang, som vi hadde følge med et par dager.
Dagen etter var helt uforglemmelig, knallblå vinterhimmel, hvit snø og strålende skarpt solskinn. Vi tre fjellglade skivandrere fulgte elven østover og nådde det østligste punkt på ruten med et gisp. Vi så Rondane sydover med hvite topper i kø mot sola. En åpenbaring.
I en tøff seterbu spiste vi middag; stedet heter Døraalen seter og DNT har utenfor sesongen åpen for selvbetjening en av seterbuene nedenfor turisthytta. Det ligger flere sætre på stedet. De ligger i en nordhelling med utsikt mot Rondane og «Skranglehaugen» med sikkert 100 m høye morenerygger.
Ved femtiden, kjære leser, la vi ut på dagens siste 15-20 km. Sola gikk etterhvert ned, det ble skumt, vi var i hjertet av Rondane med topper over 2.000 meter rundt oss. Det blåste, men bakken var dekket av hard snø med et lag ny styresnø oppå. Stjernene dukket frem og vi begynte å gå over Rondvatnet, en langsmal tarm i en dyp kløft midt i huldrefjellene Rondane. Her har trollet kylt øksa i bakken så fjellet revnet par-tre kilometer.
Halv ni stabbet vi inn i resepsjonen på Rondvassbu – en betjent turisthytte med sengeplass til 150 besøkende. Vi fikk et stort 10 mannsrom i kjelleren og hadde det bra.
Frokost morgenen etter for 16 kr med 6-7 stykker brød, 5 glass melk og 3 kopper kaffe (Wilhelm) på hver ga i grunn valuta for pengene. Vi var ikke sultne før vi var på Eldåbu ved 3-tiden. Wang sa vi farvel til syd for Rondane. Han skulle et tur opp på nærmeste topp, før han hadde tenkt å returnere til Trondheim via Mysuseter og Otta. Været var enda bedre, stille, sol og varmt. Ingen skyer.
Eldåbu skuffet ikke, deilig fersken, ananas og betasuppe. Ingen andre gjester.
Tirsdagen, det vil si dagen derpå, kunne by på sol, kuling og kuldegrader. Vi kledde oss godt etter en omgang betasuppe fra Jæder og la i vei mot Muen og Gråhøgdbu. Stenhard vind fra siden, nordøst. 10 cm nysnø. Føyke og friskt.
Gråhøgdbu, selvbetjent hytte akkurat som Eldåbu. Skal vi gå videre?
Ferskenboksen ble sprettet og dagens andre betasuppe ble fortært. Rekkefølge: Først fersken, så betasuppe. To gamle skigåere returnerte til den tomme hytta. Gubbens binding hadde gått i stykker og de måtte gå tilbake til hytta.
Vinden løyet litt og vi dro videre mot Breitjønnbu. Sol og fint og middels vind. Etter en stund tok vi et for vestlig skar. Opp en lang dryg bakke etter en uendelig flate. «Wilhelm, hvor er all den skauen der nede i dalen kommet fra? Den står ikke på kartet» Kartet var ikke feil, vi hadde gått feil. Vi hadde tatt for langt vest og måtte over et fjell for å gå mot Breitjønnbu.
Over fjellet bar det, ned på kryss og tvers over striper med blåis. Sola forsvant i vest i en fargesprakende orangerød himmel mot Jotunheimen i det fjerne.
Vi trakk ned mot der Åstaelven starter og satt opp teltet. Det var for sent å lete etter Breitjønnbu oppe i fjellet sydvest 1 mil fra teltleiren.
Kveldsmat i soveposen med varm drikke, kokte egg og bånnfrosne fersken.
Det ble en kald natt, senere ble det fortalt at på Gråhøgdbu hadde gradestokken vist – 13C om morgenen. (Dette lå et par mil unna).
Etter en oppvarmingsrunde om morgenen og en kompakt matbit til frokost gikk vi i strålende solskinn og varme til Breitjønnbu. Dette var også en selvbetjeningshytte av samme støpen som Eldåbu og Gråhøgdbu. Til denne hytta kom 5 stk fra Gråhøgdbu før vi var ferdig med lunsjen. (Ananas og gulasj medbrakt helt fra Grimsdalshytta).
Vi dro sydover 1/2 ett mot sola over en høyde og nedover et kjempestort myrområde «Breijordet». Vi rastet ved en sauehytte og fortsatte i et militærspor til Djupslia seter. Utenfor sporet var det dyp snø, så uten dette hadde vi slitt oss helt ut.
Djupslia var den koseligste hytta. Gammel tømmerkoie med sittebenk rundt vinduene i kroken, ovn i det ene hjørnet og to senger i det andre pluss kjøkkenbenk langs veggen ved døra.
Torsdagen gikk det radig i militærsporet til Pellestova. 2t 20 min eller så.
På Pelle satt svensker og dansker og nordmenn og solte seg på terrassen. Været var med andre ord like fint. Knallblå himmel, sol og varmt. Boller og brus og solbærtoddy og kvikklunsj smakte «dailig».
Fra Pelle gikk det svært radig i sporet hjem til hytta Lidarende ved Lunkebekken på Sjusjøen. Vi skiftet trøye, tømte sekken og dro til Graaten for handling og telefonering hjem.
Fredagen ble tilbrakt i solveggen ved hytta. En liten tur til Graaten for å få bekreftet familiens ankomst. De kom om kvelden 1/2 9 – 9 tiden. Vi måtte en tur til P-plassen på Storåsen for å hente mat og en TV!»
Fra hytteboka på Lidarende, skrevet av Knut Skallerud i 1975.
