Vi ble bare to på denne turen, Per Hunnes Hansen og Knut Skallerud.
Odd Petterson måtte bli hjemme på grunn av en fallskade i familien.
Vi var spente på hvordan stortåa og foten til Per ville oppføre seg etter en nylig operasjon. Det faste mannskapet var derfor ganske redusert i år.
Turen startet med tog til Otta, minibuss til Høvringen Fjellstue, «verdens beste buffet», god frokost og avgang kl 10.00 lørdag 4. mars i kjølige og «blåsete» forhold.
Sol, blå himmel, minus 10C og vind i 10 m/s i ryggen. Atskillig mer i kastene.

Første stopp var Smuksjøseter for kaffe, bolle og på med mer klær. Oppkjørte løyper dit.
Neste stopp var Peer Gynt-hytta, som vi hadde besøkt før og som selger gode vafler om sommeren. Nå stengt. Flott fredet steinhytte!

Etter et par kilometer etter hytta svingte vi mot øst og gikk mot løypa som går fra Spranget mot Rondvassbu, der det er parkering om sommeren. Vi prøvde å gå mot DNT-hytta for å spise matpakka der, men vindkastene på 18 – 20 m/s tvang oss til å peke nesa mot dagens mål for overnatting: Mysuseter.
22 km – 6 timer
MYSUSETER – ELDÅBU
Etter en tur i svømmehallen, badstuen, middagssalen og et slag biljard, gikk vi til køys på Rondane høyfjellshotell. Våknet til tett snøvær.
Vi fulgte delvis nedsnødde oppkjørte skiløyper langs Furusjøen til Nysetra. Der var det et stykke som ikke var kvistet. Lunsjpakka ble fortært sittende i le av et seterbygg, mens snøen drysset ned på brødskivene. Etter en kilometer oppover lia kom jammen meg sola frem og vi kunne se hvor vi skulle gå. Løypa var før dagens snøfall kjørt opp med snøscooter og merket med bambuspinner oppover i fjellskogen mot høyfjellet. Vel oppe blåste det godt fra nordvest og vi tuslet av gårde på knotete ruglete underlag som bølgene på Nordsjøen.
Når man går denne ruten ser man Eldåbu 2 timer før man kommer frem fordi man gå helt innerst i bekken Eldåa før man kan dreie sydover mot hytta. Det ble lange 2 timer på vanskelig føre og i sterk kald vind. Eldåbu er dog en perle, med nydelig beliggenhet og fullt matlager.
Her hadde vi begge vært før og nøt overnattingen der vi hadde hytta helt for oss selv.
20 km – 7 timer

ELDÅBU – VESLEFJELLBUA
Iskald morgen, borti 20 kuldegrader; vi ventet til kl 10.30 med avgang, da tempen hadde kommet opp i minus 13C. Sola skinte fra blå himmel og vi måtte bytte til tynnere genser under jakka etter en halvtimes gange. Turen over til Spitsbergseter og Venabufjellet var nydelig.
Vi kom inn på oppkjørte spor ved Klopptjønna. Derfra bar det i trikkeskinner til kaffe, skolebolle og vafler, samt lading av mobiltelefoner på Spitsbergseter.
Senere i flott kveldsol fulgte vi det oppkjørte sporet for Trolløypa til den nye DNT-hytta Veslefjellbua, som erstatter Gråhøgdbu. Den er flyttet til Maihaugen. Veslefjellbua består av 2 hytter, et uthus og et pumpehus, levert av Heddahytter.
Flott anlegg, men uvant med en DNT-hytte så nær offentlig vei. Vi hørte bilene på veien.
Et minus var at matlageret var nesten tomt for middagsmat.
15 km – 4 timer pluss lang pause

VESLEFJELLBUA – JAMMERDALSBU
Etter et fantastisk måneskinn (fullmåne dagen etter) fra øst over fjellet Muen og utsikt til Venus og Jupiter i vest, stod solen opp til 20 kuldegrader. Siden dagens etappe skulle gå i den oppkjørte Trolløypa mesteparten av turen, drøyde vi avgang sammen med det hyggelige bekjentskapet Rigmor og Morten fra Asker, som også bodde på hytta. Ved avgang kl 11 hadde tempen også denne dagen steget til minus 13C.
Vi dro av gårde i altfor mye klær og hadde følge med en gruppe tyske skiturister fra Spitsbergseter. Vi stoppet innimellom. De passerte oss. De stoppet og vi passerte dem.

Løypene var allerede preparert for skirennet Lillehammer Troll Ski Marathon som går 15. april 2023 fra Venabu til Sjusjøen/Hornsjø. Man kan velge mellom 4 distanser. Hoveddistansen er 95 km til Sjusjøen.
Vi tok av fra den oppkjørte løypa etter 16 km og gikk i et enkelt spor opp til Jammerdalsbu, en eldre, ekte og koselig DNT-hytte, som lå vakkert til med flott utsikt vestover.
Dagen hadde gitt oss flott solskinn, litt kjølig vær, men mye smerter i stortåa til Per, på en fot han hadde operert for altfor kort tid siden. Tåa hadde plaget han hele veien, men mest denne dagen, så vi måtte ta det med ro og ta en del pauser.

Andre gjester på Jammerdalsbu var en tysker som hadde gått alene fra Gomobu ved Hamar og skulle gå opp til Rondane, fortsette gjennom Jotunheimen og over Hardangervidda til Haukeliseter, samt tre norske karer med pulk på vei mellom Mysuseter og Ilsetra på Hafjell.
Vi gikk 19 km på 5 timer

JAMMERDALSBU – MÅSÅPLASSEN – RINGEBU

Tidlig opp, vask og rydding og avgang kl 9.11. Lett snødrev og 17-18 kuldegrader. Lett tur ned til den oppkjørte løypa og videre ned gjennom mosegrodd bjørkeskog til Friisvegen turistsenter, også kalt Måsåplassen. En telefon til Ringebu taxi og vips så var vi nede på jernbanestasjonen og spiste en hamburgertallerken til lunsj, mens vi ventet på toget fra Trondheim, som «bare var litt over 100 minutter forsinket»
7 km – 1.20 t
Denne turen ble en kortvariant av en tur Knut gikk i 1973, sammen med Wilhelm Østerman, for akkurat 50 år siden. Den gang gikk turen fra Hjerkinn til Sjusjøen på treski med overnatting på DNT-hytter og i telt.

Rondane: 3 topper – 27.08.2016
Bestigninger | Rondslottet (2178moh) | 27.08.2016 |
---|---|---|
Storronden (2138moh) | 27.08.2016 | |
Vinjeronden (2044moh) | 27.08.2016 |
DÅRLIG VÆR I VEST – FINT VÆR I ØST
Per Hunnes Hansen, Odd Petterson, og Knut Skallerud

Planen vår var å bestige Hellstugutindene denne siste helgen i august. For et par siden hadde vi gått opp Hellstugubreen fra Spiterstulen og sett tinderekka Hellstugutindene mot vest. Der så det flott ut og det ga mersmak.
Værmeldingen for dette området var dårlig, mens vi la merke til at været for Birkebeinerrittet fra Rena til Lillehammer var lovende. Slik også for været for Rondane. På veien over Sollihøgda endret vi plan og tok til høyre før Hønefoss og kjørte til Hadeland over Lyngnaseter til Gjøvik, Lillehammer og Otta, videre opp til Mysuseter og inn til parkeringsplassen ved Spranghaugen.
Været hadde ikke roet seg ennå, så med sterk vind og regnbyger fra siden gikk vi den drøye timen på grusveien inn til Rodvassbu. Planen om å ligge i telt hadde rett og slett blåst bort på veien inn til DNT hytta der den ligger i sørenden av Rondvatnet, så vi gikk rett til resepsjonen.
Ja da, sa verten, dere skal få seng i sovesalen i kjelleren. Så her ble det både seng og i spisesalen 3 retters hyggelig middag på en overfylt DNT-hytte.
Lørdag 27.08. var vi ikke alene på tunet på denne turisthytta som ble bygget i 1903 og overtatt av Turistforeningen i 1929. Her var vennegrupper, firmagrupper, jentegjenger og gutter på tur klare til avgang opp den bratte kneika bak hyttene med totusenmetere som dagens mål. Været var mye bedre enn kvelden før med solglimt, noen skyer og sønnavind til å leve med.


En lang streng av turfolk marsjerte av sted oppover bakkene mot stidelet på vel 1400 meter der man kan ta av til høyre mot Storronden. Alle gikk videre innover dalen langs Rondholbekken mot Rondholet og opp bakkene til skaret der man kan se over kanten og nordover i Rondane. Derfra tok vi 90 grader til venstre og opp bakkene til toppen av Vinjeronden. Herfra kunne man se dagens store mål for de fleste: Selveste Rondslottet på 2.178 meter.
Etter en rast på en ledig stein fulgte vi stien som dropper 60-70 høydemetre til det laveste punkt mellom Vinjeronden og Rondslottet og fulgte lett stien til toppen. Der oppe på Rondslottet står en stor flott firkantet varde, for anledningen frostet med et hvitt lag rim og omhyllet av tett tåke.
Bilder ble tatt av eget turfølge og for andre turfølger, sjokolade og litt drikke ble fortært og ned igjen til Vinjeronden det bar. Et fjell som nå lå badet i sol og fint vær. Tåka på slottet holdt seg der lenge, men måtte senere på dagen gi slipp for varmen fra sola.
De fleste av de andre turgåere vi møtte greide å komme seg opp på Rondslottet og var veldig fornøyd med sin innsats.

Vi ville mer og hadde helt siden kvelden før lurt på om det gikk an å gå rett opp til Storronden, uten å gå omveien ned til stikrysset på 1400 moh.

Fra skaret mellom Vinjeronden og Storronden gikk vi rett opp steinura uten problemer, skrånet så litt til høyre på toppen av bakken og gikk rett på varden på Storronden.

Hit hadde sommeren kommet tilbake, så her var det av med jakker og en lang hyggelig rast med andre turgåere. Utsikten sør- og østover herfra er storslagen. Ikke som i Jotunheimen til kvasse fjell, men til milevis store og åpne vidder.
Hjemturen ned til Rondvassbu er lang og dryg for tær og knær, med vel nede på tunet var stemningen på topp med fyr i badestampen og mange glade og fornøyde turgåere. Mange hadde denne dagen vært på sin første 2.000 meter topp og var stolte av det.
Vi hadde aldri vært på tur med så mange folk før, så vi trakk oss ned sydover til roen ved elven og satte opp våre telt og hadde en god natts søvn, bedre enn på 18 mannsrommet i kjelleren på Rondvassbu.

