Ein benk dukkar opp
langs vegen eg går på,
står der inviterande
meir som ein gamal ven,
og nærast nøyer ein
vandrande skrott
å setja seg nedpå,
rart korleis tankane
smyg lettare rundt i hausen
når ein sit,
sitjande på ein benk
langs vegen
Dikt av Magne Velure
